|
The double bill har vært, om ikke død, så i alle fall dypt sovende i mange år nå. Vel prøvde Tarantino og Rodriguez så godt de kunne med Grindhouseprosjektet sitt for noen år siden, men det minnet mest om sjokkterapi på en komapasient. Så hva snakker vi om her da?
Vi snakker om et konsept født i og av Hollywood, hvor nettofortjeneste og publikumsfrieri er både den nye og den gamle vinen. For kinoforestillinger har ikke alltid vært litt reklame, noen trailere og så en spillefilm. Double bill-konseptet ble født ut av tanken om å gi publikum mer. Rundt 1920 kunne en typisk filmforestilling bestå av en danseopptreden, en animert kortfilm, en kort komedie, en filmavis og så hovedfilmen. Under Depresjonen på 1930-tallet sank kinobesøket, og kinoeiere prøvde å gjøre enda mer ut av forestillingene sine. Dermed innførte man en B-film før hovedfilmen, der hovedfilmen gjerne var en såkalt A-film med større budsjett og større stjerner. Mange produsenter av korte komedier gikk under som følge av dette, mens det sprang opp egne filmstudioer som spesialiserte seg på produksjon av B-filmer. Disse ble nedlatende nok kalt Poverty Rowstudioene, men man skal vite at vi hadde hatt en mye fattigere filmhistorie om ikke studioer som Republican og Monogram hadde eksistert. Etter hvert fikk også de store studioene øynene opp for at det var penger å hente i B-filmen, og dermed begynte de å lage sine egen billig-filmer, gjerne med bruk av kulissene fra en annen storfilm.
The double bill fikk også fyr på bålet på grunn av noe vi kjenner fra dagens TV-verden, såkalt blockbooking. Det vil si at de store Hollywood-studioene krevde at kinoene kjøpte visse av deres B-filmer sammen med de attraktive A-filmene. Den viktige rettsaken mellom staten USA og Paramount Pictures i 1948, en sak som var begynnelsen på slutten for det mektige studiosystemet i Hollywood, gjorde praksisen med block-booking ulovlig. Til tross for dette holdt double bill-konseptet seg lenge. Det smått legendariske studioet American International Pictures (AIP) baserte seg på en ide om å tilby kinoene en double bill bestående av to B-filmer til en lavere pris enn én A-film. I lys av dette er det ikke veldig merkelig at AIP har stått for en høyst severdig samling rask og skrammel fra Hollywoods bakgård.
Ved inngangen til 1960-årene var double bills stort sett forvist til drive-in-kinoer, hvor de holdt seg i mange år. Spredte forsøk på opplivinger har dukket opp med ujevne mellomrom, men i dag brukes begrepet stort sett slik vi gjør med Chinatown og L.A. Confidential: To filmer som har en del ting til felles, eller som rett og slett bare passer å vises sammen. I dette tilfellet er det to detektivfilmer lagt til fortidens Los Angeles befolket av litt for mektige gamle menn og litt for kjepphøye unge menn. Sånt blir det trøbbel av, og sånt blir det også svinegode filmer av når det håndteres så elegant som her. Det blir ganske enkelt mer av det gode.
sw
|