|
Tenk Cleopatra, 2001 – en romodyssé og Gangs of New York. Tenk så hva disse filmene hadde vært uten en god produksjonsdesigner. For i rekken av filmarbeider-funksjoner er nok produksjonsdesign både en av de mest betydningsfulle og en av dem man som publikummer tenker minst over. Det gjør vi noe med, og trekker frem kanskje den fremste produksjonsdesigneren som arbeider i industrien i dag – Dante Ferretti.
Dante Ferretti designet sin første film, Pier Paolo Pasolinis Medea, for over 40 år siden. Han var en fan av film siden barndommen, og i en alder av ikke mer enn tolv år pekte han seg ut produksjonsdesign som yrke. "Jeg gikk for å se film hver eneste dag," minnes han. "Vanligvis, når man er ung, vil man bli skuespiller. Jeg ville aldri det. Jeg har alltid elsket historiske filmer som Hercules (1958), Ben-Hur (1959) og Cleopatra (1963) og den type filmer. En dag oppdaget jeg ordet scenograf og tenkte "dette er det jeg vil gjøre. Så gikk jeg på kunstskole og ble ganske enkelt designer etter det. Jeg var svært heldig."
Med gode forberedelser kommer også flaks. I tillegg til å studere kunst studerte Ferretti også arkitektur. Ikke lenge etter at han forlot skolen fikk han jobb som assisterende produksjonsdesigner på Pier Paolo Pasolinis Matteusevangeliet. Dette innledet et samarbeid hvor han designet fem filmer for Pasolini, og den hyllede mesteren Pasolini ble en av to store påvirkningskilder for Ferrettis karriere.
"Jeg har to mentorer: Pasolini og Fellini. Pasolini var mer poetisk, han skapte en slags poetisk realisme. Av Fellini lærte jeg mer om design. Han skapte alltid sine verdener fra sine drømmer. Alt var litt stort med ham; aldri skalere, alltid litt større. Han lærte meg å tenke stort."
Ferretti har fått åtte Oscar-nominasjoner – vunnet to – og har skapt verdener som står side om side med de epokegjørende drømmelandskapene til Walter L. Hall (Intolerance (1916)), William Cameron Menzies (Things to Come (1936), Tatt av vinden (1939)) og Cedric Gibbons (Julius Caesar (1953)) – legendariske håndverkere som i likhet med Ferretti lærte å lage filmsett som forteller en historie sammen med manuskriptet.
Ferretti bygger ikke bare filmsett hvor en historie kan få utfolde seg, men hvor settet, som han sier det, "fungerer som en parallel til historien". Ferrettis kreasjoner hvisker en fortelling om filmens karakterer og deres verden, og illustrerer både karakter og historie uten å stå i veien for skuespillerprestasjonene.
Ferrettis arbeider sammen med Federico Fellini, et samarbeid som talte fire filmer, nådde nye høyder med Og skipet går (1983). Etter å ha fullført arbeidet med Fellinis Ginger og Fred i 1986 tok Ferrettis karriere sats og brakte ham utenfor sin base i Italia. Først kom Jean-Jacques Annauds Rosens navn, hvor Ferretti skapte et middelaldersk univers av upåklagelig autentisitet. Derifra gikk Ferretti til fantasysjangeren med Terry Gilliams Baron von Munchausens eventyr (1988), så til Franco Zeffirellis Hamlet og Neil Jordans gotiske En vampyrs bekjennelser. Det var under denne svært internasjonale fasen at Ferretti begynte sitt samarbeid med Marin Scorsese. Sammen har de laget Uskyldens tid (1993), Casino (1995), Kundun (1997), Bringing Out The Dead (1999), Gangs of New York, The Aviator (2004), Shutter Island (2010) og nå sist Hugo (2011), en film som ennå ikke har nådd norske kinoer.
Ferrettis samarbeid med Scorsese har resultert i et svært potent filmatisk uttrykk, et uttrykk som kjennetegnes både av det ekstravagante og det troverdige. Til eksempel finnes det kun seks utsnitt i hele Gangs of New York som i hovedsak er basert på digitale bilder, resten er kulisser bygget i en skala som det er svært få personer forunt å få jobbe med.
Martin Scorsese har også forordet i den varmt anbefalte praktboken "Ferretti – The art of production design" fra 2004. Vi trykker dette forordet her, og de fleste bildene i denne artikkelen er hentet fra denne boken.
Martin Scorsese:
Jeg har aldri lagt skjul på min beundring for italiensk håndverk. Helt siden jeg var ung har det betydd noe spesielt for meg. Jeg husker at jeg så historiske epos laget i Italia på 1950-tallet, og innså da at filmene på én viktig måte var forskjellige fra filmer laget i Hollywood. Man kunne kjenne historien bak historien i disse filmenes produksjonsdesign – følelsen av dyktig håndverk som ikke bare hadde blitt tilegnet, men som hadde blitt videreført fra generasjon til generasjon i hundrevis av år. En enhetlig, delt visjon som et eller annet sted på veien fullstendig hadde visket ut skillet mellom håndverker og kunstner.
Det synes fremdeles utrolig for meg at en av de beste artistene som noen gang har jobbet innen produksjonsdesign har blitt en av mine verdsatte samarbeidspartnere. Jeg har fremdeles vansker med å komme over det faktum at vi har laget seks filmer sammen.
I begynnelsen beundret jeg Dante Ferrettis verk på avstand gjennom filmene til Ferreri, Comencini, Cavani, Scola, Bellochio, Petri, Zeffirelli og Terry Gilliam i Baron von Münchausen. Jeg ble spesielt slått av hans samarbeid med Fellini og Pasolini, to enormt forskjellige kunstnere som begge påvirket og merket meg. Og Dante spilte en svært viktig rolle i å gi liv til deres visjoner. Den eldgamle verden i Pasolinis Trilogy of Life og det indre landskapet i Fellinis senere filmer, blant annet i hans kriminelt undervurderte siste film The Voice of the Moon, er landemerker for meg. De viser veien mot hva film kan gjøre og hvor film kan føre deg.
Dante og jeg arbeidet for første gang sammen på Uskyldens tid. Jeg ønsket og trengte noe unikt for den filmen – et spesielt øye, ikke bare for skjønnhet, men for vektingen, tilstedeværelsen og teksturen av vakre objekter og overdådige omgivelser. Dette fordi dekoren betydde noe for denne historien, ikke fordi det var en såkalt historisk film (virkelig, er ikke enhver film en historisk film?), men fordi all den overdådigheten til slutt ble et fengsel for hovedkarakterene, spilt av Daniel Day-Lewis og Michelle Pfeiffer. Dante forstod dette umiddelbart og ga meg nøyaktig hva jeg ønsket. I hver film Dante og jeg gjorde sammen leverte han noe uvurderlig – en levende verden hvor hvert rom kjennes som om det har blitt gått gjennom talløse ganger, hvor hvert vindu har blitt sett ut av og hvor hver gjenstand har blitt brukt og husket. Disse verdenene har dybde, tetthet og absolutt prakt.
Jeg kan ikke beskrive hvordan det var å se Dante konstruere en serie med tibetanske palasser i Morokko for Kundun, eller å spasere gjennom hans visjon av det gamle Five Points-nabolaget for Gangs of New York i Cinecittà-studioet. Det var kort sagt som et mirakel hver gang.
Vi har nettopp gjort ferdig en annen film sammen, The Aviator, og min verdsetting av Dante og hans evner har bare økt. Hans usvikelige hengivenhet til sin kunst, hans alltid korrekte instinkt, hans alltid skarpe innsikt, hans ekstraordinære følsomhet… Jeg kan vanskelig se for meg hva jeg skulle gjort uten ham.
Denne vakre boken, fylt av bilder fra Dantes arbeider og av hans intense, stille tilmålte ansikt, gir deg en idé av hans arbeidsmetoder, hans ufeilbarlige håndverk og gleden han finner i sitt yrke. Det er en glede som deles, kjære Dante, med dem som er så heldige å få jobbe med deg.
Martin Scorsese
2004
|