|
Det er få regissører som skildrer unge mennesker og deres dilemmaer på en så levende, troverdig og lite melodramatisk måte som Eric Rohmer. Den franske veteranen døde 11. januar i år, nesten 90 år gammel, og han var en aktiv filmskaper til det siste. Cinemateket i Bergen innleder februar med en liten hommage til Eric Rohmer bestående av seks av hans filmer.
Eric Rohmer er mest kjent som den eldste i gruppen av franske regissører hvis filmer er synonyme med "den nye bølgen", som oppsto i Frankrike på slutten av 1950-tallet i miljøet rundt filmtidsskriftet "Cahiers du Cinema". Tidsskriftets kjerne besto av de unge kritikere og senere så anerkjente regissørene Francois Truffaut, Jean-Luc Godard, Claude Chabrol, Jacques Rivette og nettopp Eric Rohmer. Rohmer var redaktør for det innflytelsesrike tidskriftet fra 1957-1963 og gav dessuten i samarbeid med Chabrol ut en bok om Hitchcock i 1957. Etter en rekke kortfilmer debuterte Eric Rohmer i 1959 med sin første spillefilm I løvens tegn, om noen bohemskikkelser i et øde Paris i feriemåneden august. Filmen ble en publikumsmessig fiasko og det var først på 1960-tallet – i forbindelse med Rohmers første temaserie "Seks moralske fortellinger" - at navnet hans for alvor ble kjent. Sammen med produsenten Barbet Schroeder grunnla han på begynnelsen av 1960-tallet produksjonsselskapet "Les films du Losange", som siden har lykkes i å produsere alle Rohmers filmer, om enn ofte på svært beskjedne budsjetter.
Eric Rohmers filmer er litterært inspirerte og det snakkes utrolig mye i dem – ikke så underlig tatt i betraktning av at han begynte sin kunstneriske løpebane som forfatter. Romanen "Elisabeth" ble utgitt i 1946 under pseudonymet Gilbert Cordier og Rohmer ble på et senere tidspunkt professor i fransk litteratur ved Sorbonne universitetet i Paris. Han næret en dyp kjærlighet til språket og i et intervju i filmtidsskriftet Z for noen år tilbake beklaget han den ekstreme språklige fattigdommen som preger mange filmer. Han utdypte at personene i filmene hans snakker på en forståelig og presis måte, fordi det de sier ikke kan sies på annen måte enn på korrekt fransk.
Eric Rohmers filmer karakteriseres av en enkel og raffinert realisme. Det er et estetisk valg fra hans side å ikke overlesse, men heller forsøke å lage et kvalitetsprodukt med et minimum av midler til rådighet. Han forsøker å skape rikdom ut i fra fattigdom. De gjennomgående temaene som tas opp er seksuelt begjær og søken etter kjærlighet, menneskets usikkerhet, tvil og behov for oppmerksomhet. Rohmers filmer angår oss, da personene som befolker dem er mennesker av kjøtt og blod. De er ikke perfekte, men har vanskelig for å ha styr på sine parforhold og de stiller seg selv grunnleggende eksistensielle spørsmål.
Temaregissøren
De fleste av Rohmers filmer er samlet i temaseriene "Seks moralske fortellinger", "Komedier og ordspråk" og "Eventyr fra de fire årstider". "Moralske fortellinger" er dog en noe misvisende oversettelse av contes moreaux, ettersom Rohmers filmer ikke er moraliserende i banal forstand. Seriens tittel hentyder derimot til en fransk litterær tradisjon av moralistes, en genre som i hovedsak beskriver hva som rører seg i et menneske av sinnsstemninger og følelser. Blant disse regnes blant annet filmene Min natt hos Maud og Claires kne.
De seks fortellingene er laget mellom 1962 og 1972, og er bygget opp over følgende modell: En mann (fortelleren) er splittet mellom to kvinner. Samvittighetsmessig har han knyttet seg til den ene, men søker mot den andre. Som filmens forteller analyserer han sine handlinger og revurderer noen situasjoner og opplevelser. Man kan spore en konstant ironi mellom det subjektive og det objektive: Subjektiviteten representert ved fortellerens tilbakeskuende kommentar og objektiviteten av den virkeligheten vi presenteres for via filmenes billedside.
Etter disse seks filmene gjorde Rohmer to filmer, deriblant en filmatisering av Heinrich von Kleist roman "Die Marquise von O", før han arbeidet noen år som teaterregissør. På 1980-tallet vendte han tilbake til filmen, og denne gangen med seks filmer i en temaserie med fellestittelen "komedier og ordspråk", basert på ulike kjente ordspråk. Disse filmene regnes fra Pilotens kvinne i 1981 til Min venninnes venn fra 1987, og inkluderer også en av hans mest prisbelønte filmer, Pauline på stranden.
På 1990-tallet startet han sin tredje temaserie med fire filmer lagt til de fire årstidene, heriblant Et høsteventyr fra 1998. Disse filmene står som gode eksempler på det som regnes som det typiske "rohmerske": lange samtaler og diskusjoner mellom unge, vakre, velutdannede og kultiverte middelklassemennesker om kultur eller eksistensialisme; Handlingen er lagt til en ferie eller weekendtur og gjerne lokalisert til landelige omgivelser eller et sted ute ved havet. Filmatisk er det et påfallende fravær av nærbilder, og på lydsporet er det nesten ikke lagt på musikk – i flere tilfeller er det totalt fraværende. Innholdsmessig kretser de rundt unge menneskers møter med kjærlighet, valg og tilfeldigheter.
Eric Rohmer hadde en helt spesiell plass i fransk film, og han hadde et stort og trofast publikum i intellektuelle miljøer over hele verden. De siste ti årene av hans liv regisserte han ytterligere fire historiske kostymedrama. Ved lanseringen av hans siste film The Romance of Astrea og Celadon under filmfestivalen i Venezia i september 2007 hintet han frempå at det kanskje var på tide å legge inn årene. 11. januar 2010 var det defintivt slutt. Eric Rohmer sovnet inn på et sykehus i Paris etter et kort sykeleie.
Ole Petter Bakken, med utgangspunkt i en artikkel skrevet av Lone Nielsen Sardemann (Cinemateteket i København) trykket i Cinemateket i Oslo sin programkatalog 2001.
|