|
En av USAs aller største dramatikere er Thomas Lanier Williams, bedre kjent som Tennessee Williams. Få - eller kanskje ingen - forfattere har hatt slik kunstnerisk suksess på filmlerretet som ham; Forfatter av godt over 20 skuespill, et par romaner, noveller, dikt og essay, og to ganger Pulitzerpris-vinner, N.Y. Critic Circle Awards og Tony-vinner.
Tennessee mente at han hadde hatt en lykkelig barndom, selv om den på mange måter var annerledes enn det som var normalt. Familien vokste opp i heller trange kår. Tennessees dramatiske fortellerstil arvet han av sin mor, en prestedatter. Denne sterke kvinnen hadde en høy moralsk standard, seksuelt veldig tilknappet, men med masse av kjærlighet og en god porsjon fantasi. Fantasien hennes kunne til tider løpe løpsk, som den gang hun forklarte lille Thomas at han hadde svelget mandlene sine (noe som er medisinsk helt umulig). Så langt gikk fantasien hennes at det ved flere anledninger gikk utover familien, og til slutt måtte hun sendes bort. Faren, en handelsreisende, var derimot en heller veik og følelsesmessig kald person, men han kunne ha bombastiske meninger om livet og om familien. Han elsket å spille poker og drikke. I "A Streetcar Named Desire" er faren beskrevet i rollefiguren Mitch.
Foruten seg selv hadde Tennessees ei eldre søster, Rose, som var noe mentalt ustabil og en yngre bror, Dakin. Den som sto Tennessee nærmest av disse var søstera Rose. Hun var i sterk opposisjon til deres dominerende mor. Rose hadde også arvet noe av moras fantasi, men den brukte hun mest til å sjokkere mora. Så langt gikk spøken hennes at mora til sist fikk Rose lobotomert, noe både faren og Tennessee mente var helt unødvendig.
 I 1929 begynte Thomas på University of Missouri, og det var her han tapte sin ’lykkelige’ barndom og fikk føle livets sure sider. På grunn av sin noe anstrengt økonomi og en brei tennesseedialekt fikk han der klengevantet "Tennessee" av sine medstudenter, et navn han likte og derfor beholdt livet ut. Da Tennessee ikke oppnådde gode resultater på universitet så faren seg nødt til å få gutten i arbeid, og fikk ham ansatt i samme firma som seg selv, The International Shoe Company. Dette gjorde ikke at vanskelighetene hans forsvant. Som en slags selvterapi til det han følte, begynte Tennessee derfor å skrive, men helsa hans var ikke sterk nok og etter stund måtte han flytte til bestefaren i Memphis. Mens han var der og restituerte seg ble Tennessee sammen med bestefaren på en tur til Europa. I denne perioden håpet den frustrert unggutten å finne seg selv, finne ut av sin seksualitet og utvikle seg intellektuelt. Europaturen hadde god påvirkning på ham i så måte og han ble en mer bevist person. Da han kom hjem til USA igjen, forsøkte å ta opp studiene sine på forskjellige læreanstalter, til han endelig i 1938 lot seg innrullere på University of Iowa, der han samme år klarte å få en bachelor. Han flyttet så til New Orleans, der han for første gang følte seg selvstendig og fri fra familien. Offisielt tok han nå navnet Tennessee og kvittet seg med mye av moras puritanske sexsyn, som hadde trøblet ham i lengre tid. Han fant derfor veien ut av skapet som den homoseksuelle han egentlig var.
 Tennessee var først og fremst inspirert av forfattere som Anton Tsjekhov og D. H. Lawrence. Men Henrik Ibsen var også en av Tennessees inspirasjoner, men han gikk ofte mye lengre enn sine forbilder i sine beskrivelser. Selv om Tennessee allerede som ung hadde begynt å skrive fikk han først sin litterære suksess som godt voksen med "The Glass Menagerie" (1945), hans neste suksess ble "A Streetcar Named Desire" (1947 – først kalt "The Poker Night"). Denne brakte ham Pulitzerprisen og etablerte ham som en alvorlig arbeidende dramatiker. Tennessee gjorde braksuksess både på Broadway og på kino. Så fulgte andre suksesser som "The Rose Tattoo" (1951), "The Cat on a Hot Tin Roof" (1955), "Baby Doll" (1956), "Orpheus Desending" (1957 – senere filmet under tittelen The Fugitive Kind), "Suddenly, Last Summer" (Pulitzerpris 1958) og "The Night of Iguana" (1961).
Tennessee Williams hentet mye av materialet og av karakterene til sine fortellinger fra det han selv hadde sett og opplevd. Dette igjen ga fortellingene hans den autentiske og realistiske atmosfæren som gjorde ham så stor. Hans spesielle oppvekst hadde gitt ham grobunn for å utvikle et selvstendig og skapende kunstnersinn. Tennessee var ikke bare de utstøttes forfatter. I sine dramaer fjernet han masken til mang en samfunnsborger, på godt og på vondt. Hans typegalleri besto av alle typer mennesker fra alle samfunnslag. Han hadde en enorm evne til å vise hvordan selv ’normale’ mennesker kunne, fra tid til annen, også være frustrerte og derfor ha et enormt behov på en positiv oppmerksomhet. Han kunne også vise at mennesker kunne ha helt forskjellig oppfatninger om seg selv, enn det andre hadde om dem, om hva man hadde krav på og hva man ikke hadde krav på i livet. Mens andre igjen kunne lide av selvforakt og/eller forakt for sine medmennesker og hvor lite mange ofret av omtanke på andre. Han beskrev sjeldent kjærligheten, tvert i mot så beskrev han ensomheten. Tennessee beskrev ensomheten på en voldsommere måte enn det som hadde vært vanlig til da. Han skrev også om hva ensomheten kunne medføre av ondskap. Tennessees kjennskap til det store suget etter å ruse seg eller ønske seg å ha kontakt med ett medmenneske, gjorde at han var svært opptatt menneskenes mange aspekter på de moralske fallgruver og på de mange moralske seksuelle fordommer som fantes på det mellommenneskelige plan, og da særlig på forholdet mellom enslige, eldre kvinner og yngre menn.
Disse forskjellige menneskeskjebnene Tennessee beskrev gjorde han så levende at de kunne komme mange publikummere for nær, noe som kunne plage de konfliktskye. Dette førte til at først og fremst kirken og småborgerskapet tok sterkt avstand i fra det han skrev om. Men verden over ble Tennessees stemme hørt og høyt elsket. Det er to gode grunner til å se en Tennesse Williams-filmatisering; den ene er teksten, den andre er fremføringen. Hans teater- og/eller filmforestillinger har så å si alltid hatt suksess hvor enn de har vært vist i verden. Han ble en av USAs, gjennom tidene, største forfatter og dramatiker. Han har via sine dramaer åpnet en ny verden for mange og gitt folk mange uforglemmelige opplevelser med nye og annerledes innblikk i andre menneskers liv og skjebner. For regissører og skuespillere har han vært, og fortsatt er, en sann utfordring. Ingen mediokre regissør eller skuespiller kan gi seg i kast med hans dramaer, det kreves dyktighet og faglig kompestanse for å ta del i en av hans mange fascinerende verk. Tennessee krevde og krever mye av sitt publikum, sine regissører og sine skuespillere, og mye i Tennessees suksess ligger akkurat i dette.
Tennessee kunne til tider være et ensomt menneske, som i store deler av sitt liv bodde på hotell. Etter en lengre søken og etter selv å ha fått opplevd å bli en anerkjent forfatter fant Tennessee frem til den 11 år yngre vennen, den amerikansk-italienske Frank Merlo. De hadde et forhold som varte i ca. ti år frem til 1961. Tennessee Williams hadde et nært forhold til Italia. Han bodde i lengre perioder i Roma. Der oppdaget han også den italienske skuespilleren Anna Magnani, som han senere ble kjent med. Han skrev ”Den tatoverte rosen” med henne i tankene. Filmen ga Anne Magnani hennes eneste Oscar. På denne tiden oppdaget Tennessee også narkotikaen, og da Merlo i 1963 døde av kreft, gikk dette så hardt inn på Tennessee at han trodde han skulle bli gal. Dette kom i tillegg til hans stadig higen etter å ruse seg. Som ved tidligere nedgangstider rømte han fra det vonde rundt ham ved å arbeide intellektuelt og skrive mye. I tiden som fulgte var Tennessee meget produktiv. Det kom derfor som et sjokk at Tennessee Williams ble funnet død 25. februar 1983 på Elysée Hotel i New York City etter å ha satt fast en flaskekork i halsen.
Tito Pannaggi/Cinemateket i Oslo
|