|
I 2011 er det 100 år siden Roald Amundsen vant kappløpet mot Robert Scott om å bli førstemann til Sydpolen. Tidlig på ettermiddagn 14. desember 1911 kom Amundsen, Olav Bjaaland, Helmer Hanssen, Sverre Hassel og Oscar Wisting frem til selve polpunktet, og ble med det de første til å nå det sørligste punktet på kloden. Cinemateket i Bergen har i den anledning satt sammen et program med tre filmer fra de tidlige ekspedisjonene til Sydpolen. Foruten å vise de levende bildene vi har etter Amundsens ekspedisjon, har vi fra England hentet over de lengre dokumentarfilmene The Great White Silence (1926) om Scotts ekspedisjon og South (1919) om den dramatiske ekspedisjonen til Ernest Shackleton, som i 1914 dro til Antarktis med mål om å krysse kontinentet på tvers.
Kappløpet mot sydpolen
I 1907 henvendte Amundsen seg til Fridtjof Nansen om å få låne polarskuta "Fram" – av mange regnet som den nye nasjonen Norges symbolske flaggskip – dette var bare to år etter unionsoppløsningen fra Sverige, og nasjonalfølelsen var sterk i den unge nasjonen. Amundsen ønsket å fullføre det hans forbilde Nansen ikke hadde klart; å la seg fryse fast i drivisen, drive over Nordpolen og tvers over polhavet ved hjelp av havstrømmene. Ved å ta utgangspunkt i Beringstredet, håpet Amundsen at han ville drive lengre nord enn Nansen hadde gjort, og således som førstemann ta seg til selve polpunktet. I årene som fulgte brukte Amundsen tiden til samle inn penger til ekspedisjonen sin.
Den 1. september 1909 våkner imidlertid Amundsen til nyheten om at hans gamle venn Frederic Cook har returnert fra en overvintring på Grønland, og hevder å ha nådd Nordpolen i april 1908. Amundsen må i dette øyeblikket ha revurdert sine planer om en mangeårig ekspedisjon til Nordpolen. Dersom det nordlige polpunktet allerede hadde blitt beseiret, sto kun de vitenskapelige undersøkelser igjen. Prestisjen om å være først falt bort. Kun en polrekord gjensto. Roald Amundsen ville beseire Sydpolen.
 En avstikker mot sør
Den 13. september 1909 ble det annonsert fra London at kaptein Robert Falcon Scott har tenkt seg sørover. Kun Roalds bror Leon visste om Amundsens hemmelige plan på dette tidspunkt.
I august 1910 la "Fram" ut fra Kristiansand etter tre år med nitidig planlegging. Først når skipet noen uker senere ankom Madeira ble verden informert om at Roald Amundsen ville ta "en ekstratur" innom Sydpolen. Han forsikret samtidig Nansen om at ekspedisjonen ville fortsette sin tur nordover i februar-mars 1912 for å ta fatt på det egentlige målet; driften over Nordpolen.
Den 11. januar 1911 nådde "Fram" den store isbarrieren, og dagen etter fant de frem til overvintringstedet Amundsen hadde sett seg ut.
Etter ti måneders forberedelser, satte fem mann på fire sleder trukket av 52 Grønlandshunder kursen sørover den 20. oktober 1911. Amundsen hadde tillit til utstyr, hunder og til metoden. I tillegg hadde han overvintret i lignende forhold tidligere. Han var derfor fullstendig klar over ernæringens utfordringer. De ukjente faktorer var det uvisse terrenget og mennene han hadde med seg. Ingen hadde vært her før, alt han hadde å gå på var Ernest Shackletons beretninger etter hans mislykkede fremstøt mot Sydpolen i 1908.
Det gikk som alle vet veien. Den 14. desember nådde de selve punktet. Teltet ble satt opp, flagget plantet. Fire dager senere startet de tilbaketuren. Igjen sto det etter hvert så ikoniske teltet, hvor Amundsen la igjen et brev til kong Haakon i tilfelle de skulle forulykkes på turen hjem. Han skrev også et brev til Scott, hvor den britiske kapteinen høflig bes om å levere Amundsens brev til den norske kongen. Den 26. januar 1912 nådde de endelig hjem igjen til Framheim. 3.000 kilometer hadde blitt underlagt, fordelt på 99 dager. Igjen hadde de elleve hunder fordelt på to sleder. Den 7. mars 1912 ankret «Fram» opp utenfor Hobart, Australia. Her tilbrakte de to uker mens Amundsen korresponderte med omverdenen. Polen var nådd. Alt vel.
Scotts skjebne
Like bra gikk det ikke for Scott. De hadde startet ferden sørover elleve dager etter Amundsen, og hadde 96 km lenger tur. Britenes motorsleder hadde brutt sammen etter 80 kilometer, den 9. desember hadde de skutt de siste ponniene, og de siste hundene hadde blitt sendt hjem to dager senere. Først den 17. januar nådde britene polen, 34 dager etter Amundsen, etter å ha trukket alt til fots. Scotts siste ord ble skrevet den 29. mars 1912, 18 kilometer unna nærmeste forsyningsdepot. Dette var antakelig dagen han, Wilson og Bowers døde. Først den 12. november samme år ble teltet deres funnet. Til sammen hadde fem mann omkommet av kulde, underernæring og utmattelse i isødet.
Erfaringen og kunnskapen om overlevelse i isen Roald Amundsen og mannskapet hadde opparbeidet seg gjennom mange år bidro til ekspedisjonens suksess. Scott hadde ignorert Nansens råd om å bruke «hunder, hunder og flere hunder», og valgte heller å sette sin lit til ponnier og upålitelige motorsleder. Scott hadde hyret nordmannen Tryggve Gran til å trene ekspedisjonen i å gå på ski, men dette hadde møtt på motvilje blant mannskapet. De hadde dermed blitt nødt til å trekke utstyret til fots store deler av turen. Nordmennene var alle gode på ski og flere hadde erfaring med sledekjøring fra tidligere. Blant de fem som nådde polen var fire kompetente navigatører, i gruppen til Scott som gjorde det siste fremstøtet mot polpunktet fantes én. Ruten og depotene til Amundsens menn var langt bedre merket, og de hadde lagt ut langt flere depoter med hyppigere mellomrom enn Scott. I tillegg brukte Amundsen sorte telt og markeringsflagg, noe som var langt enklere å oppdage i det hvite isødet. Amundsen selv skulle fremfor alt vektlegge grundige forberedelser og logistikk som den utgjørende forskjellen.
Med Amundsens triumf kunne den ferske nasjonen Norge gjøre seg bemerket i den internasjonale kappestriden, og bragden ble i likhet med Nansens ekspedisjoner en måte for det lille landet å hevde seg på i imperialismens tidsalder.
Ernest Shackleton
En tredje viktig polarhelt fra tidlig 1900-tall er britiske Ernest Shackleton. Han var den første som gjorde fremstøt mot Sydpolen under sin Nimrod-ekspedisjon i 1907-1909 - den første av i alt tre ekspedisjoner han ledet til Sydpolen. Han måtte gjøre vendereis bare 180 km fra polpunktet.
Shackleton ville gjenerobre Englands posisjon som verdens polarnasjon etter at Scott tapte kappløpet til Sydpolen mot Roald Amundsen. Hans Endurance-ekspedisjon skulle ikke bare føre den første brite til selve polpunktet – de skulle fortsette rett frem og dermed krysse hele det antarktiske kontinent. I august 1914 forlot Shackleton og hans skip "Endurance" med 29 mann ombord England.
I 1914 var det unormalt mye is i Weddellhavet og i desember frøs skipet seg fast i isen. Skipet forble fastfrosset frem til oktober 1915, da katastrofen inntraff; skruisen knuste skipet.
Shackleton og hans mannskap begynte ferden nordover på ski og med hundespann for å komme til havet hvor de kunne sjøsette sine livbåter. Etter å ha gått over isen i fem måneder ble alle tre livbåtene sjøsatt 9. april 1916. Planen var å seile til Deceptionøya, der det fantes en landstasjon og forsyninger. Dersom de siste hvalfangerne hadde reist hjem før vinteren, var det en mulighet å overvintre her til neste sesong. Ugunstige vind- og strømforhold førte dem imidlertid til Elefantøya, en øy som lå utenfor alle fangstområder og seilingsruter, der de gikk i land 16. april. Etter å ha vært på øya i to dager bestemte Shackleton at en livbåt måtte seile etter hjelp. Sør-Georgia 1.300 km unna med de bemannede hvalfangststasjonene ble utpekt som deres redning.
Shackleton og seks mann dro avsted med en av livbåtene, mens resten ble igjen på øya. En måned senere kom de frem til den norske fangststasjonen på nordkysten av Sør-Georgia. Tre dager senere, 23. mai, dro Shackleton av gårde med hvalfangstskuta "Southern Sky" for å hente mannskapet på Elefantøya. Men på grunn av at det nå hadde blitt vinter hadde isen lagt seg, slik at «Southern Sky» måtte snu. Shackleton og hans menn ble satt i land på Falklandsøyene. Flere forsøk på å redde mannskapet ble gjort, men først på det fjerde forsøket kom Shackleton frem til Elefantøya 30. august 1916. Der fant han hele mannskapet sitt i live, etter å ha tilbrakt 105 dager på øya.
Selv om Shackleton aldri klarte å erobre noen milepæler med sine polarekspedisjoner, står han som en påle i historie og nøt stor respekt hos sine "konkurrenter". I sine memoarer skrev Amundsen: "Sir Ernest Shackletons navn vil for alltid stå risset i den antarktiske forskningshistorie med flammende bokstaver".
olep
kilder: wikipedia og Jan-Tore Bergheis artikkel "Fram III, Amundsens Sørpolekspedisjon" på www.polarhistorie.no.
|