|
Anført av en nyrestaurert West Side Story feirer vi den klassiske filmmusikalen på Cinemateket USF i januar. Med fire sentrale amerikanske filmer viser vi frem en liten bit av alt det rare en musikal kan være.
Filmmusikalen er på flere måter en underlig sak. I over fire tiår av forrige århundre var det den mest populære av alle amerikanske filmsjangre, og samtidig var den blant de minst verdsatte. Med røtter i vaudeville, teater, scenemusikal og populærmusikk har filmmusikalen nesten alltid hatt et stempel som opium for folket og virkelighetsflukt for den gemene hop. Det er en flik av sannhet i dette, men at musikalen skulle være bare det er selvsagt sludder.
Suspension of disbelief?
Så der sitter vi i kinosalen, oppslukt i handlingen og følger den kjekke helten på hans vei. Plutselig tar han noen kjappe dansetrinn før han bryter ut i sang av full hals. Hæ?
At noen kritikere og publikummere har et noe anstrengt forhold til filmmusikaler har ganske sikkert å gjøre med at virkelighetsillusjonen brytes. For det første gjør ikke folk slikt i det virkelige liv, men det kan man jo si om mange science fiction-filmer også. For det andre, og langt viktigere, er det at filmens indre logikk brytes, eller rettere sagt den indre logikken vi kjenner fra alle andre filmer enn musikaler. Det er helt greit å se biler omgjøres til kjemperoboter eller å se folk hoppe fra en virkelighet til en annen, men så fort noen drar en sang og begynner å danse blir man helt satt ut. Det er ikke tilfeldig at musikalen mistet sin kraft som populærkulturelt fenomen utover på 1970-tallet. Da var det virkeligheten som gjaldt, med metodeskuespillets indre realisme og fortellinger fra det virkelige liv. Og i denne motsetningen ligger noe av kjernen i den klassiske filmmusikalen, og det som gjør den til ikke bare noe annet enn nesten alle andre filmer, men også til noe langt mer. For det vi liker med musikalene er nettopp fraværet av realisme, et fravær som gjør at musikalen kanskje mer enn noen andre filmer aspirerer til begrepet larger than life.
MGMs storhet
De tidligste filmmusikalene prøvde så godt de kunne å inkorporere musikalnumre som en mest mulig naturlig og virkelig del av handlingen. De var gjerne backstage- historier med et romantisk tilsnitt, der dansenumre falt naturlig gitt at historien var lagt til en scene-musikal eller andre settinger hvor sang og dans falt naturlig. Det skulle ta noen år før filmmusikalen utviklet seg til en fullvoksen sjanger og befridde seg fra rammene til den klassisk fortellende filmen. Fred Astaire var mannen som drev denne utviklingen fremover.
I en musikal er ikke verden så mye et virkelig sted som den er en lyd- og bildemessig gjengivelse av en holdning, og Fred Astaire legemliggjorde denne holdningen. Med god hjelp av Ginger Rogers gjorde han troverdig det umulige faktum at verden er et fantastisk og romantisk sted fylt av musikalsk rytme og eleganse. For det var med Astaire at filmens historie og musikalnumrene virkelig ble integrert. Fra å være filmer med musikkinnslag gikk musikalene til å bli filmer som forteller gjennom musikken.
Med den legendariske produsenten Arthur Freed i spissen kom studioet MGM for all ettertid til å bli selve innbegrepet på Hollywood-musikalen. Med fargefilmprosessen Technicolor fikk filmene et helt nytt uttrykk, med bilder så fargerike og slående at de får dagens digitalkino-bilder til å se ut som youtube. Når dette ble paret med påkostet produksjonsdesign, gjennomkoreograferte sang- og dansenumre og store stjerner var gullstandarden satt. I årene etter andre verdenskrig nådde Hollywood-musikalen senit i MGM. Vincente Minnelli, Stanley Donen og Gene Kelly sto sammen med Freed for filmer som Meet Me in St. Louis (1944), Easter Parade (1948), Show Boat, An American in Paris (begge 1951) og ikke minst Singin' in the Rain. Når det gjelder hvordan "the Freed unit" utviklet filmmusikalen har Stanley Donen sagt det bra: "What we did was not geared toward realism but towards the unreal… An opera has its own reality but it isn't what you'd call day-to-day reality, and the same with the musical." Denne bevisste holdningen gjorde at musikalen endelig sto fjellstøtt på egne ben, fri til å fortelle gjennom musikk, sang og dans.
Der Fred Astaire var musikalstjernen på 1930- og store deler av 1940-tallet, eide muskeldanseren Gene Kelly 1950-tallet. Deres forskjellige dansestiler eksemplifiserer ypperlig hvordan filmmusikalen som helhet utviklet seg. Astaire var den elegante danseren som skapte sin musikalske, nesten overjordiske virkelighet kun ved hjelp av sine egne virtuose egenskaper. Gene Kelly synes å formidle at bare å flykte fra virkeligheten gjennom musikk ikke er nok. Man må forandre virkeligheten slik at den blir et fantastisk sted hvor dans og sang er like naturlig som å snakke og gå. Livet er musikk, eller "Gotta dance! Gotta dance!," som han synger i Singin’ in the Rain. Kellys varemerke ble da også hans akrobatiske solonumre, som rulleskøytescenen i It's Always Fair Weather (1955) og tittelnummeret i Singin' in the Rain, hvor han gjør spektakulære musikalnumre i hverdagslige settinger som alle kan kjenne seg igjen i.
En atmosfære av illusjon
Den klassiske filmmusikalens særegne logikk er altså hva det handler om. I motsetning til nærmest alle andre filmsjangre utviklet ikke musikalen seg mot mer realistiske sosiale konflikter eller mer psykologisk troverdige karakterer før helt mot slutten av sin klassiske periode. Å kritisere en filmmusikal for ikke å følge alle andre filmers logikk blir dermed litt som å kritisere en bil for ikke å være en båt.
Noen har kalt denne indre logikken for "en atmosfære av illusjon"», og ikke en "virkelighetsillusjon" slik man gjerne snakker om i andre filmer. Det er som om filmskaperne sier: Vi vet at folk ikke bryter ut i dans i virkeligheten, men i denne virkeligheten gjør de det, og dermed lager vi en atmosfære som tillater det. Istedenfor å lage en realistisk, eller i det minste troverdig, verden hvis mennesker har motiver for å synge og danse, synes musikken selv å bestemme karakterenes holdninger, verdier og handlinger i MGMs klassiske musikaler. I denne atmosfæren av illusjon underbygger og fremhever man også de fantastiske og kunstige sidene ved filmenes univers istedenfor å skjule dem. Dette har resultert i noen uforglemmelige metafilm-øyeblikk. I Singin' in the Rain fører Gene Kelly Debbie Reynolds inn i et ledig filmstudio, der han setter opp lyskaster, starter vindmaskinen og gjør alt klart for kjærlighetslåten han snart skal synge. Singin' in the Rain inneholder en mengde slike scener, og selv om den er ekstrem med alle sine meta-nivåer er den slett ikke enestående for MGMs musikaler.
Alle sjangre har sin begynnelse, sine formative år, sitt toppunkt og sin revisjonistiske periode. Selv om det har blitt laget noen suksessrike og imponerende Hollywood-musikaler etter 1960, som West Side Story og Sound of Music (1965), med henholdsvis Leonard Bernstein og Rodgers & Hammersteins klassiske musikk, er fiaskoene i stort overtall. Hollywood-musikalen nådde sin kunstneriske topp under Arthur Freeds kreative produksjonsledelse i MGM. Dette er sant i den grad at MGMs etterkrigs-musikaler nærmest har blitt synonymt med hele Hollywoods gullalder, tiden da fargene var litt klarere, formen litt spenstigere og karakterene litt større enn livet.
Sigurd Wik
|