|
Elia Suleiman er en israelsk-palestinsk skuespiller og filmskaper med omfattende erfaring fra både regi og manusarbeid. Han ble født 28. juli 1960 i Nasaret i Israel av palestinske foreldre. Elia Suleiman er mest kjent for filmen Gud griper inn (2002), en surrealistisk komedie og moderne tragedie som omhandler den israelske okkupasjonen av de palestinske selvstyreområdene, og ikke minst hverdagen til de som opplever den. Gud griper inn vant flere priser, blant annet Den internasjonale kritikerprisen (FIPRESCI), Juryprisen ved filmfestivalen i Cannes i 2002 og en pris fra European Film Awards. Suleiman sammenlignes ofte med filmskapere som Jacques Tati og Buster Keaton fordi filmene hans behandler burleske og alvorlige temaer med den samme poetiske følsomheten. Selv ser han arbeidet sitt som en del av et demokratiseringsprosjekt: "Jeg liker at det er flere måter å lese bildene mine på. Så ofte som mulig prøver jeg å lage flere lag av mening. Det skjer en demokratisering av bildet. Vi har aldri funnet frem til noe bedre politisk system enn det vi kaller demokrati, og mine bilder bærer i seg akkurat den samme risikoen som demokratiet. Risikoen for at noen av dem kan bli misforstått er alltid til stede, for jeg kan ikke påtvinge andre mine egne tolkninger."
Suleiman bodde i New York fra 1982 til 1993. I løpet av denne perioden var han medregissør for kortfilmen Introduction to the End of an Argument (1990) og regissør for Homage by Assasination (1992). I 1993 flyttet han tilbake til hjemlandet for å undervise i film og media ved Birzeit-universitetet ikke langt fra Ramallah på Vestbredden. Birzeit er en av de fremste utdanningsinstitusjonene i de palestinske selvstyreområdene og har spilt en betydelig rolle på den palestinske politiske arenaen. Som foreleser ved Birzeit bygget Suleiman opp et nytt institutt for film og media med midler fra Europakommisjonen. Han har dessuten vært gjesteforeleser ved European Graduate School, hvor han ble utnevnt til professor i 2008, og ved flere andre universiteter.
 Den israelsk-palestinske konflikten er sentral i Suleimans kunstnervirke og tema for mange av filmene hans. Dette er særlig tydelig i filmen Tiden som gjenstår (2009), som er delvis basert på farens dagbøker. Faren spilles av Saleh Bakri. Filmen har en eiendommelig løkkestruktur der handlingen hopper fra et tiår til et annet for å vise utviklingen karakterene har gått gjennom mens konflikten har pågått. Tonen i filmen er preget av oppgitthet overfor konflikten, samtidig som den trenger gjennom massemedienes vanlige fokus for å vise begivenhetene slik folk virkelig opplevde dem. Da han ble intervjuet om filmen, ble Suleiman bedt om å forklare på hvilken måte situasjonen i de palestinske selvstyreområdene er symptomatisk for noe større enn den regionale konflikten:
"Jeg snakker ikke om palestinerne. Jeg snakker om alle konflikter, alle tilbakeslag, all forurensning, om sammenbruddet [i verdensøkonomien] og om globalisering. Tiden som gjenstår er egentlig ikke noen metafor for Palestina i det hele tatt. [...] Vi holder til på et sted vi kaller ‘kloden’, som har et mangfold av erfaringer i seg. Filmene mine handler ikke nødvendigvis om Palestina. De er palestinske fordi jeg er derfra  – jeg gjengir mine erfaringer, men identifiserer meg med alle de Palestinaene som finnes. Uttrykket ‘arabiskisraelsk konflikt’ er fremmed for meg i kunstnerisk forstand. Jeg synes ikke filmen min handler om den i det hele tatt.
Som kunstner må man stole på at det man opplever, ikke gjelder bare en selv; det er en universal erfaring. Dette er en av dem. Når du komponerer et bilde, må du ikke tenke på hvor det bildet slutter. Hvis bildet beskriver et bestemt sted, bør det overskride stedets grenser. Det betyr at hvis en uruguayaner ser filmen min og identifiserer seg med historien om Fouad, mener jeg at jeg at har formidlet en erfaring, en slags universalitet, og det tror jeg filmmediet egner seg til. Det handler altså ikke om å utforme eller oppsummere en erfaring som er lokalisert til Palestina. Det handler om alt som konseptuelt kan kalles erfaringer.
Når jeg lager en film, når jeg komponerer et bilde, gjør jeg det ikke for å øke bevisstheten om Palestina. Hvis det da likevel skjer at en i publikum føler en identifisering med historien om Palestina, da har jeg oppnådd noe. Og hvis de går hjem og forandrer noe slik at verden blir et bedre sted, der de selv bor, da har de etter min mening vært veldig pro-palestinske.
Hvis de finner glede i å se filmen, og går hjem med en slags positivitet eller en innstilling eller en trang til å pynte spisebordet før middag, da har de, etter mitt syn, gått enda et skritt mot å bli pro-palestinske. Hvis de begynner å demonstrere, kunne jeg ikke tatt det til inntekt for meg selv. Det gleder meg om folk som ser en av mine filmer får lyst til å gjøre noe positivt, noe som kan gjøre deres eget liv bedre. Både på individbasis og for større grupper er det da jeg mener det dreier seg om en pro-palestinsk erfaring."
Biografi oversatt fra European Graduate School
|