|
Med Dennis Hoppers død i mai i år mistet filmverdenen en bit av sin levende historie. Ikke en spesielt ærefull historie, heller ikke veldig vakker.
Javisst var Hopper en god karakterskuespiller, og ja, han gjorde noen helt uforglemmelige roller. Likevel vil hans ettermæle for alltid knyttes til noen hektiske år for en halv mannsalder siden, da han var Hollywoods offisielle lovløse.
Trøbbelet begynte i 1957. Hopper var en lovende nykommer i bransjen og hadde i løpet av sine første år i Hollywood spilt mindre roller i storproduksjoner som Rotløs ungdom (1955) og Giganten (1956) og var en god venn av James Dean. Hopper fikk en liten rolle i Henry Hathaways From Hell to Texas (1958), en rolle han var fast bestemt på å gjøre på sin særegne måte. Hathaway, en gammel traver kjent som den tøffeste regissøren i bransjen, gjorde 85 opptak av Hoppers scene før Hopper gikk lei og gjorde den slik regissøren ville på 86. forsøk. Beskjeden som fulgte er en gammel slager: ”Kid, there's one thing I can promise you, you'll never work in this town again.” De neste syv årene fikk ikke Hopper roller hos noen av de store studioene, og var forvist til fjernsyn og mindre produksjoner. Han svarte med å la håret gro, henge med Allen Ginsberg og Andy Warhol, lansere en Marlon-Brando-for-president-kampanje, samle pop-kunst og så gifte seg inn i Hollywoods innerste sirkel. Han studerte skuespill på det berømte Actors Studio under Lee Strasberg og jobbet med poesi, fotografi, maling og skulptur samtidig som han la grunnen for det som i løpet av noen år skulle bli et formidabelt inntak av hasj, kokain, heroin og hallusinogener. I følge Hopper selv var det kuriøst nok John Wayne som førte ham inn i varmen igjen. Wayne var en venn av Hoppers svigermor, og Wayne fikset ham en rolle i The Sons of Katie Elder (1965), som til alt overmål ble regissert av Henry Hathaway.
Da 1960-tallets motkultur begynte å snike seg inn i amerikansk filmkultur fant Hopper sin plass. Han fant tonen med Peter Fonda i Roger Cormans syrefilm The Trip (1967), og med Fondas vennskap begynte Easy Rider å ta form.
Easy Rider
Alt ved innspillingen av Easy Rider (1969) tilsa at dette måtte ende i forferdelse. Det finnes lydopptak av en høy Hopper gråtende, bannende og skrikende i timer i strekk over frustrasjoner ved innspillingen. Da en kameramann kastet et fjernsyn på Hopper fikk han et karatespark i retur og ble liggende. Dagen etter sluttet 17 medarbeidere, og Peter Fonda prøvde å få terminert hele filminnspillingen. Han mislyktes og leide i stedet en livvakt og bar våpen de neste månedene.
Ut av dette kaoset vokste det som kanskje er Hollywoods største skrell. I løpet av et par år hadde Easy Rider spilt inn rundt 150 ganger produksjonskostnadene. Der Bonnie & Clyde og Manndomsprøven (begge 1967) hadde demonstrert at USAs ungdommer var klare for en ny type filmer, gjorde Easy Rider det klinkende klart at endringene i filmkulturen var større enn man først hadde trodd. “We’re going to bury you. We’re gonna take over. You’re finished!” hylte en full Dennis Hopper under et middagsselskap i 1969 til George Cukor, en aldrende regissørlegende av den gamle skolen. Hopper fikk delvis rett i snøvleriene sine. I løpet av 1960- og 1970-tallet ble Hollywood rystet av dophoder, jyplinger, utlendinger og nyutdannende filmskolestudenter. Hopper gikk på sin side opp i denne rollen i så alvorlig grad at det grenset mot det absurde. The Last Movie (1971) skulle bli beviset på det.
We’re gonna make groovy movies, man
I 1970 var Dennis Hopper kjent som en lovløs som snakket om revolusjon, avsluttet diskusjoner med karatespark, gikk til sengs i gruppe og ble høy på det meste som kunne svelges. Likevel, med Easy Riders suksess friskt i minne, fikk han en million dollar og carte blanche fra Universal. Nå tok han med seg sine aparte venner og hele produksjonsteamet til Peru, hvor innspillingen av The Last Movie skulle finne sted. Vel fremme i Lima spurte en peruansk reporter om hans syn på marihuana, som var ulovlig i Peru, og homoseksualitet. Etter å ha tatt et langt drag av en sigarett som så litt rar ut sa Hopper at hver og en ”should do his thing”, hvorpå han la til at han hadde bodd med en lesbisk kvinne og fant det hele ”groovy”. Presteskapet skrek, juntaens oberster likeså. Innen et døgn hadde styresmaktene fordømt avisartikkelen og sendt ut et dekret om opphevelse av pressefriheten. Dennis Hopper hadde landet i Peru.
Hopper så på Easy Rider som en øvelse. The Last Movie skulle bli helt og holdent hans egen; en metafilm med et eksperimentelt narrativ og med Hopper som både regissør og hovedrolle. ”This is the big one, but I’ve got to take chances to do what I want.” Akkurat hvor store sjanser han tok skulle vise seg da han på innspillingens første dag startet med tomt hode og intet manuskript. ”If you can’t create out of the moment, you’re not creating.” Så Hopper improviserte. Mest av alt improviserte han en katastrofe. Oberster ble bestukket, og kokain ble kjøpt inn en gros. Før frokost på dag én hadde assisterende regissør fått fyken. En rabies-infisert hund inntok settet, hvorpå en innfødt kvinne angrep kamera og skrek ”Kom dere vekk! Dette er hellig Inka-land!” En amerikansk LIFE-journalist fulgte de første dagene av produksjonen, og han kunne melde hjem at i 10-tiden en tilfeldig kveld var rundt 30 personer i gang med å snorte kokain, droppe syre eller ta speed. I løpet av journalistens korte opphold ble det raskt villere. En skuespiller lenket en kvinne til verandaen og tente bål ved benene hennes fordi hun minnet ham om Jeanne d’Arc. En annen knasket i seg en haug med knopper av kaktushallusinogenet peyote og var døden nær. En irritert Hopper knuste hodet til en lokal karakter gjennom et glassbord og ble bedt om å forlate hotellet. Han reagerte så voldsomt at hotellets direktør i likhet med Fonda noen år tidligere hentet inn livvakter. Hopper fortsatte å irritere styresmaktene med sine uttalelser. Til slutt toppet det hele seg såpass at en peruansk statlig utsending ba Hopper om enten å holde kjeft eller komme se ut av landet. Han holdt kjeft, gjorde ferdig filmen, reiste hjem til Los Angeles og annonserte sitt andre giftermål. Han fortalte sjefene i Paramount at han trengte litt mer enn de tre månedene man normalt setter av til postproduksjon og klipping. Hvor lenge da, lurte sjefene på. Svaret var ett år. Hoppers nye ekteskap varte forresten i åtte dager. "The first seven were pretty good," sa Hopper senere. Etter mange måneder i isolasjon i sitt private klipperom forkastet Hopper hele arbeidet og startet på nytt. Et stykke ut i 1971 leverte han en ferdig film til Universal, en film som floppet katastrofalt. I nådeløse Hollywood var Dennis Hopper dermed bannlyst som regissør.
Tapte idealer
På flere måter er Dennis Hopper den hollywoodske personifiseringen av 1960-tallets tapte idealisme. Med nye ideer, abnorm selvtillit, en god dose galskap og større doser dop ville han og andre lage filmer det ikke fantes maken til i Hollywood. Selv om det hele i noen år så rosenrødt ut for frontsoldatene i denne revolusjonen, ble mange av dem innhentet av bransjens realiteter og sin blinde tro på egen fortreffelighet.
Etter The Last Movie gikk Hopper inn i sine minst produktive år i filmbransjen. I følge Rolling Stone var han en av Hollywoods mest notoriske dopavhengige over en periode på 20 år, og nå eskalerte det. I USA var han halvveis utstøtt, men klarte å opprettholde sin livsstil ved å spille i for det meste ikke-amerikanske filmer, deriblant Wim Wenders' Den amerikanske vennen (se egen omtale). Det var også i disse årene at han opparbeidet sin arketypiske karakter som plaget galning. Med Apokalypse nå! (1979) returnerte han til Hollywoods storproduksjoner med bravur, igjen som plaget galning, denne gang i form av en manisk fotojournalist i Vietnam. Plutselig fikk han også sjansen til å regissere igjen da regissøren av Out of the Blue (1980) måtte forlate produksjonen rett før innspilling. Igjen var han regissør og spilte en større rolle i én og samme film, men denne gang gikk det betraktelig bedre. Out of the Blue ble svært godt mottatt og tatt ut til hovedkonkurransen i Cannes. Hopper ble også involvert i Neil Young og Dean Stockwells Human Highway (1982), hvor innspillingen stadig haltet på grunn av hans ustadige oppførsel. Etter eget utsagn besto hans daglige inntak på dette tidspunktet av to liter rom, 28 øl og tre gram kokain. Kort tid etter Human Highway gikk Hopper på et av sine mer overdådige rus-eventyr og forsvant i den meksikanske ørkenen. Det gikk som det måtte gå - til avvenning.
Oppreisningen
Det er interessant at Hopper under avvenningsperioden gjorde to svært respektable rolleprestasjoner i Coppolas Rumble Fish og Peckinpahs The Osterman Weekend (begge 1983), men det var først med Blue Velvet (1986) at Hopper virkelig var tilbake i det gode selskap i Hollywood.
"You have to let me play Frank Booth. Because I am Frank Booth!", sa Hopper til David Lynch over telefon. I lys av Hoppers liv og levned synes dette slett ikke usannsynlig, og for sin mest ikoniske rolle noen sinne, som sprut gæren pustemaskefiksert skurk, fikk han stor anerkjennelse og vant flere internasjonale priser. Sammen med rollen som den rebelske Billy i Easy Rider er Frank Booth karakteren som først fester seg når noen sier Dennis Hopper.
Det er lett å ha et ambivalent forhold til Dennis Hoppers filmpersona i årene etter rehabiliteringen. På den ene siden synes det rent arbeidsmessig og økonomisk å ha vært gode år for Hopper selv, som var inne i varmen og jevn og trutt fikk roller i både større og mindre filmer. Han gjorde også roller i noen ypperlige filmer, hvor River's Edge (1986), The Indian Runner (1991), True Romance (1993) og Basquiat (1996) er noen. Han fikk en Oscar-nominasjon for Hoosiers (1986) og regisserte flere filmer, hvor Colors (1988) skiller seg ut. Ser man på hans samlede produksjoner i disse årene er det imidlertid mindre å glede seg over. Han har ganske enkelt spilt i utrolig mye forskjellig rask. "I did that so you could have shoes," var svaret Hopper ga på spørsmål fra sin seks år gamle sønn om hvorfor han spilte i Super Mario Bros. (1993). "Dad, I don't need shoes that badly," sa sønnen. Hopper har også blitt typecastet som gærning i litt vel stor grad. Så man på 1990-tallet Hoppers navn på fortekstene, så visste man at det en eller annen gang i løpet av filmen ville dukke opp en liten, hvesende mann med noen grandiost perverse drapsplaner.
Hollywood setter pris på sine villmenn. Rett før han døde fikk Hopper sin stjerne på Hollywood Walk of Fame, selv om han etter eget utsagn aldri hadde noen gode roller. Han om det. Til tross for en mildt sagt varierende filmografi kan man vanskelig være uenig i at han hadde en type tilstedeværelse på lerretet som han ikke delte med så mange andre. Hoppers barnslige happy-go-lucky-mentalitet og maniske livsførsel var det som gjorde mange av hans filmkarakterer. Hadde han ikke satt seg fore å endevende Hollywood med sine ville ideer hadde han kanskje ikke vært Frank Booth.
Sigurd Wik
|