|
Å skrive en introduksjonstekst til en serie med filmer av David Lynch fremstår i 2010 som en merkelig oppgave. Å skrive om Lynch har lenge handlet om å gjenta (og eventuelt bytte om på rekkefølgen på-) et sett vedtatte sannheter, men i 2010 synes de gamle klisjeene om den marerittaktige baksiden av det amerikanske glansbildet og den absurde og intuitive logikken som gjennomsyrer hans filmer plutselig merkelig utilstrekkelige.
Filmregissøren, manusforfatteren, skuespilleren, maleren og skulptøren David Lynch hører med blant enkeltindividene som har ytt størst påvirkning på populærkulturen de to siste tiårene. Grunnlaget ble naturligvis lagt tidligere, med innflytelsesrike filmer som Eraserhead og Blue Velvet, men det var først med tv-serien "Twin Peaks" at Lynch begynte å påvirke mainstreamkulturen i stor skala. "Twin Peaks" pumpet baklengssnakkende dverger, schizofrene mordere og estetisk forlokkende metafysikk inn i amerikanske hjem på regelmessig basis. Senere skulle "Twin Peaks" bre seg utover hele den vestlige verden og med det utvide rammene for hva det var mulig å selge til et allment publikum.
I dag er David Lynchs innflytelse så allstedsnærværende at det er legitimt å stille spørsmålet om hvorfor det er nødvendig å hente fram hans tidligere verker for et ny presentasjon. Men til tross for at mannen selv for tiden synes mest opptatt av å belære verden om meditasjonens fortreffelighet, har David Lynch aldri vært mer aktuell enn i dag. Riktignok er han ikke lenger den markerte motvekten mot mainstreamen som han en gang var, all den tid hans karakteristiske stil i dag regnes blant mainstreamens mange verktøy og strategier. Han har imidlertid maktet å injisere den globaliserte film- og tv-bransjen med en solid dose patentert weirdness, og samtidig fornyet seg som filmskaper. Vi snakker tross alt om en kunstner hvis navn har blitt til et adjektiv synonymt med et sett med troper og estetiske grep på en måte som er få andre enn Franz Kafka og Bertold Brecht er forunt.
Historien om L
I dag er historien om Lynchs karriere like velkjent som den er innsauset i regissørens nennsomme selvmytologisering. Kortversjonen lyder som følger: Takket være hardt og kontinuerlig arbeid som blant annet avisbud, samt et kjærkomment arbeidsstipend, maktet han over en seksårsperiode å ferdigstille debutfilmen Eraserhead. Filmen ble etterhvert en suksess som midnight movie, og Mel Brooks – av alle mennesker – hyret ham så inn for å regissere Elefantmannen til stor jubel blant kritikerne. Deretter takket han som kjent nei til å regissere Return of the Jedi for George Lucas med begrunnelsen "jeg vil ikke regissere science fiction", for så bare å takke ja til Dune like etter – med mildt sagt blandede resultater. Deretter stod dog de kunstneriske triumfene i kø: Blue Velvet, novellefilmen The Cowboy and the Frenchman, sceneforestillingen Industrial Symphony No. 1, Wild at Heart og "Twin Peaks" var alle suksesser, og alle karrierekurver lot til å peke oppover. Men så kom Twin Peaks - Fire Walk with Me. Fire Walk with Me tok mål av seg å gjøre det mange høyrøstede fans og kritikere så på som totalt unødvendig, nemlig å skildre Laura Palmers siste dager. Og ettersom filmen i tillegg var preget av en helt annen tone enn tv-serien – humoren var borte og erstattet med en marerittaktig ferd mot et uunngåelig endelikt – ble den slaktet med en iver og en rettferdig harme filmverdenen knapt har sett maken til siden svenske kritikere kastet seg over Roy Anderssons Giliap i 1975 (og i likhet med nettopp Giliap er Fire Walk with Me i etterpåklokskapens lys en veldig, veldig god film). Situasjonen ble ikke bedre av at Lynchs andre tv-serie, situasjonskomedien "On the Air", også floppet. TV-kanalen ABC fikk nok etter bare tre episoder og nektet å sende de resterende fire episodene de hadde betalt for. Verken nittitallet eller fremtiden så særlig lys ut for Lynch.
Etter et halvt tiår med mindre prosjekter – først og fremst HBO-miniserien "Hotel Room" og et innslag i segmentfilmen Lumière et compagnie – kom vendepunktet med Lost Highway. Filmen gjorde det ikke spesielt bra kommersielt sett, og kritikken var også blandet, men filmen førte til at en yngre generasjon publikummere oppdaget regissøren – ikke minst på grunn av soundtracket som kunne skilte med navn som Marilyn Manson og Rammstein. Med denne relative suksessen under beltet, overrasket Lynch både sin faste tilhengerskare og filmverdenen som sådan med The Straight Story i 1999. Med sitt lettfattelige og lineære narrativ og jordnære karakterer synes filmen på mange måter å være selve antitesen til en typisk Lynch-film. Den sanne historien om den aldrende Alwin Straight som kjørte 38 mil på gressklipper for å besøke sin bror, gjorde det særdeles skarpt blant kritikerne, og var også noe av en publikumssuksess, dimensjonene tatt i betraktning.
Med stigende stjerne og ditto selvtillit gikk Lynch deretter i gang med enda et tv-prosjekt. Mulholland Drive var i utgangspunktet tenkt som en tv-serie etter samme modell som "Twin Peaks", men ABC trakk seg ut av prosjektet da de fikk se hva Lynch hadde å komme med, og den to timer lange pilotepisoden ble så klippet om til en spillefilm. Filmen ble Lynchs mest kritikerroste siden Blue Velvet og innbrakte ham både en Oscar-nominasjon for beste regi, samt prisen for beste regi i Cannes. I takt med at hjemmevideomarkedet hadde vokst seg til og stadig fler av hans filmer ble gjort tilgjengelige på DVD, ble Lynch i denne perioden omfavnet av stadig nye generasjoner med filmentusiaster som med stod iver gikk til anskaffelse av hans filmografi på både lovlig og ulovlig vis. I dag er Lynch viden anerkjent som en av sin generasjons aller største og mest innflytelsesrike filmskapere, og selv et så til de grader utilgjengelig stykke arbeid som hans foreløpig siste spillefilm Inland Empire gjorde lite for å endre på dette. I årene etter Inland Empire, har Lynch først og fremst ytret seg via ulike mindre, nettbaserte prosjekter via hjemmesiden www.davidlynch.com.
Temaer, troper og motivkrets
Et aspekt ved Lynchs filmografi som kritikere har en tendens til å henge seg opp i, er hans avkledning av det amerikanske samfunnet; både i Blue Velvet og "Twin Peaks" lurer det monstrøse krefter under Smalltown Americas lytefrie overflate. Men dette handler ikke egentlig om det amerikanske samfunnet. Lynch bruker klisjeer – klisjeer han bestreber seg på å skildre med sin særegne sans for kitsch – som et verktøy for å presentere alternative virkelighetsskildringer. Ettersom klisjeen er såpass velkjent blant et allment publikum, behøver den ikke utmales i noen større grad, og kan dermed kontrasteres med sitt eget besynderlige speilbilde, hvorpå man som publikummer ender opp med noe av den samme følelsen som når man i en drøm vet at man befinner seg på skolen man gikk på som barn, selv om skolen i drømmen ikke på noen måte bærer noen form for likhet med den faktiske skolen. Lynch bruker klisjeene som en form for filmatisk stenografi slik at han effektivt kan presentere alternative oppfatninger av samme virkelighet. Noen ganger er klisjeene hentet fra glansbilder av det amerikanske småbylivet (Blue Velvet, "Twin Peaks"), mens han oftere henter sine forelegg fra det klassiske, mytologiserte Hollywood (Wild at Heart, "On the Air", Mulholland Drive, Inland Empire). Effekten er i begge tilfeller den samme: Opp mot den stenografiske klisjeen settes dens vrengebilde, en versjon av den samme kjernen av sannhet filtrert gjennom et helt annet prisme. Det kan være de psykoseksuelle ritualene i Blue Velvet, den fløyelskledde drømmeverdenen i "Twin Peaks", den sørgelige hverdagslige tilværelsen til en strebende skuespillerinne i Mulholland Drive eller det totale frislippet av konkurrerende virkelighetsskildringer i Inland Empire. Likeledes er det med de mange dobbeltpersonene og symbiotiske relasjonene i Lynchs filmer: Jeffrey/Frank i Blue Velvet, Laura Palmer/Maddy Ferguson og Leland Palmer/Killer Bob i "Twin Peaks", Renee Madison/Alice Wakefield og Fred Madison/Pete Dayton i Lost Highway, Diane Selwyn/Betty Elms og Camilla Rhodes/Rita i Mulholland Drive, samt Laura Dern som både Nikki Grace og Susan Blue i Inland Empire.
Poenget er ikke at Leland Palmer egentlig er en morder og en incestentusiast, eller at Naomi Watts' rollefigur i Mulholland Drive egentlig er en stakkarslig kvinne som utnyttes av sin mørkhårede venninne. Det Lynch søker å oppnå med sine mange speilinger av virkeligheter og karakterer er å skildre en kjerne av sannhet som først blir åpenbar i det to eller flere ulike versjoner av den legges oppå hverandre og det i de overlappende feltene tegnes konturene av noe som innebefatter alle de ulike manifestasjonene. Men det er en sannhet som skal erfares snarere enn å forstås intellektuelt. Det er i det hele tatt vanskelig – for ikke å si lite formålstjenlig – å finne noen "egentlig" mening i Lynchs filmer. Dette er filmer hvis nitid konstruerte overflater er nettopp dét – overflater. Lynchs filmer er ikke ment å skulle forstås rasjonelt; det er ikke løsningen som er poenget, men mysteriet. Og konkrete svar og analyser motvirker de kvalitetene filmene hans byr på, – nemlig nennsomt komponerte sammensmeltninger av bilder, musikk, tekst, tale og lyd.
Raring på heltid
Det mest interessante aspektet ved Lynchs filmskapergjerning har de senere år vært "Interview Project", og da først og fremst hans egen manglende deltakelse i prosessen. Prosjektet består av en rekke kortere intervjuer med vanlige – eller kanskje rettere sagt: ukjente – mennesker rundt omkring i USA. Både intervjuene og menneskene i dem er som hentet rett ut fra en av Lynchs spillefilmer – man får servert alt fra møter med hverdagseksentrikere à la Alvin Straight til hjerteskjærende tragedier, alt i løpet av fem minutter. Prosjektet gjennomsyres av en umiskjennelig lynchiansk stemning, men Lynch selv nøyer seg med å introdusere hver episode. I likhet med "Twin Peaks" og "On the Air" er det assistenter og medarbeidere som utfører arbeidet i tråd med sjefens ønsker og retningslinjer. Lynchs rolle kan i dag kanskje best sammenlignes med en gammel malermester, hvis jobb det først og fremst er å korrigere, veilede og godkjenne sine arbeidssvenners arbeid. Dette illustrerer på forbilledlig vis hvordan det lynchianske har vokst seg utover David Lynch: Å lykkes i å bli profet i eget hjemland og egen samtid på denne måten er ingen liten bragd for en filmkunstner hvis tidlige arbeider ble ansett for å være for sære til å fortjene seriøs oppmerksomhet.
De siste par årene har Lynchs anseelse blitt noe svekket, men da mer på grunn av regissørens utenomfilmlige eskapader enn hans filmskapergjerning. Siden Inland Empire i 2006 har Lynch brukt brorparten av sin tid og krefter på å promotere transcendental meditasjon, en meditasjonsteknikk som ble introdusert i vesten av Maharishi Mahesh Yogi på 1960-tallet. Med god hjelp av The Beatles, Mia Farrow, Marianne Faithfull og Mick Jagger, spredde Mahesh sitt budskap til et stort og velvillig publikum i den gryende motkulturen. Og selv om John Lennon etter hvert fikk et noe anstrengt forhold til guruen (som skildret i sangen Sexy Sadie), stiller bandets to gjenlevende medlemmer Ringo Starr og Paul MacCartney fortsatt opp på ulike arrangementer for å spre det glade budskap. I 2005 opprettet Lynch The David Lynch Foundation for Consciousness-Based Education and Peace, som vil bygge og finansiere meditasjonssentre hvor det langsiktige målet er å til enhver tid ha åtte tusen mennesker hensunket i meditasjon for verdensfred. Prosjektet gikk på en PR-smell da lederen for – eller "kongen av" – den tyske avdelingen lot falle noen heller klønete formulerte bemerkninger om Hitler på et arrangement i Berlin. Lynch forsøkte så godt han kunne å redde situasjonen, men opptrinnet ble raskt et populært Youtube-klipp, og kontroversen har i stor grad fortsatt å følge prosjektet.
I dokumentarfilmen David Wants to Fly (2010) forsøker den tyske regissøren og Lynch-fantasten David Sieveking å sette seg inn i sitt idols nye fanesak. Men på sin ferd mot opplysning og innsikt i Lynchs kreative prosesser, møter Sieveking motstand. Innledningsvis er meditasjonsorganisasjonene velvillig innstilt til den unge regissøren og strekker seg langt for å etterkomme hans ønsker om tilgang til organisasjonens lederskikkelser og ulike fasiliteter. Når Sieveking omsider begynner å stille spørsmål ved de store pengesummene som organisasjonene krever av sine medlemmer, får pipa dog en noe annen lyd. Ikke minst fremstår Lynchs apologetiske innsats på vegne av de pengesterke meditasjonsentusiastene som ukarakteristisk og ukledelig. Og her er vi ved en av hovednøklene til Lynchs suksess: I større grad enn noen annen regissør i sin samtid, har han lykkes i å gjøre sin offentlige mediepersona til en del av sitt kunstneriske virke. David Lynch slik han fremstår i intervjuer og medieopptredener er en direkte forlengelse av den sensibiliteten og estetikken som preger filmene hans. Hele hans fremtoning – sveisen, "uniformen" (Lynch går som regel alltid kledd i igjenkneppet hvit skjorte, svart eller mørkeblå jakke og khakifargede bukser), hans karakteristiske måte å snakke på (som han tok til det ekstreme i rollen som den særdeles tunghørte Gordon Cole i "Twin Peaks") og hans mange aparte utsagn – gjør ham til en person som ikke fremstår som mannen bak disse filmene, men som en videreføring av dem. Dette underbygges av Lynchs konsekvente motvilje mot å forklare eller tolke sine egne arbeider. Han punkterer aldri sine arbeider, og hans opptredener i promoteringsøyemed har mest av alt karakter av performance. Illusjonene han skaper blir derfor av en mer solid karakter enn hva som er tilfelle med 99% av alle andre regissører. Publikum får aldri noen offisielle forklaringer eller tolkninger, ettersom Lynch forstår at løsningen aldri kan være like tilfredsstillende som selve mysteriet.
Men den tette koblingen mellom opphavsmann og kunstverk betyr også at sistnevnte kan komme til å lide under forhold som strengt tatt kun angår førstnevnte. Når privatpersonen David Lynch gjør seg til talsmann for organisasjoner som fremstår som pengegriske sekter infiserer dette også til en viss grad hans kunstneriske arbeid. Og når hans nye samarbeidspartnere i tillegg presterer å koble sin egen virksomhet til Hitler i den tyske offentligheten, fremstår Lynchs pertentlig konstruerte fasade som bekymringsverdig vaklevoren. Publikum elsker Lynchs idiosynkratiske fremtreden og forlokkende filmatiske univers, men hans klippefaste tro på at åtte tusen mediterende mennesker er alt som skal til for å sikre fred på jorden, viser seg å være vanskeligere å svelge. Likeledes hans visjon om å tilby sin innsikt til barneskoleelever over hele Nord-Amerika.
Men oppi alt dette gjør man klokt i å huske på at David Lynch ikke bare er en innflytelsesrik, men også ganske så dyktig filmskaper. Det at mainstreamkulturen har plyndret disse filmene for alt hva den har kunnet av tematikk og virkemidler, gjør ikke disse filmene mindre fascinerende eller verdifulle. Dette er filmer som tåler å sees og sees om igjen. Og når det gjelder regissørens mer eksentriske livssynsmessige standpunkter bør man ikke glemme at David Lynch har bygget hele sin karriere på å være ti år forut for sin tid. Fremtiden kan meget vel vise seg å tilhøre de flygende munkene.
Aksel Kielland
|