|
Den britiske regissøren Carol Reed ble født i London den 30. desember 1906, som andre sønn av skuespiller Sir Herbert Beerbolm Tree og hans elskerinne May Pinney. Etter endt skolegang gjorde Reed i 1924 sin skuespillerdebut. Han ble medlem av den produktive forfatteren og dramatikeren Edgar Wallaces skuespillertropp og spilte i flere oppsetninger. Senere hadde han overoppsyn med filmversjonene av Wallaces stykker som ble produsert av Basil Deans selskap Associated Talking Pictures. Mellom 1932 og 1934 arbeidet Reed for Associated Talking Pictures, først som dialogregissør, senere som second unit-regissør og regiassistent. Sammen med Robert Wyler regisserte han It Happened in Paris (1935), en komedie basert på et fransk skuespill. Reeds debut som eneveldig regissør kom med Midshipman Easy (1935), en historisk romanse som innevarslet hans karrierelange forkjærlighet for å filmatisere romaner.
Reed startet sin regikarriere samtidig som den britiske filmindustrien blomstret under produsenter som Alexander Korda, Basil Dean, J. Arthur Rank og Edward Black. Reeds første suksesser, Midshipman Easy og Laburnum Grove (1936), ble produsert av Basil Dean, mens Anthony Kimmins skrev manus basert på romaner forfattet av henholdsvis Frederick Marryat og J.P. Priestley. Reed samarbeidet med Anthony Kimmins om manuset til Talk of the Devil (1937), og alt i alt skulle Kimmins komme til å besørge manus til fire av Reeds fem første filmer. Kimmins, som selv var en erfaren og produktiv regissør, fungerte også som en slags mentor for den yngre Reed.
Reed anså gode samarbeidspartnere for å være nøkkelen bak hans største suksesser. Han arbeidet ikke bare sammen med mer eller mindre faste manusforfattere (Kimmins, Eric Ambler, Graham Greene), men også ofte med samme produksjonsdesignere (Victor Korda, Alex Vetchinsky), fotograf (Robert Kasker) og klipper (R.E. Dearing) på en lang rekke filmer. Reed fungerte som sin egen produsent gjennom 1940- og 50-tallet, men etter at The Agony and the Ecstasy (1965) floppet, besluttet han seg for å la andre ta produsentansvaret.
Den britiske filmindustrien produserte en lang rekke romanfilmatiseringer i løpet av 1930- og 40-tallet, ikke minst i årene etter Den andre verdenskrig. Filmatiseringen av F.L. Greens Siste mann ut (se egen omtale) ble en hit for Reed i 1946. Graham Greene skrev manus til to av Reeds store publikumssuksesser, The Fallen Idol (1948) og Den tredje mann, hvorav den første var basert på en av forfatterens noveller, mens det andre var et originalmanus. Av Reeds 31 filmer, var 15 basert på romaner, fire på teaterstykker og tre på fortellinger. Reed var selv kun manusforfatter på én av sine filmer, Talk of the Devil, men bidro med flere plotmomenter til Greenes opprinnelige idé for Den tredje mann.
 Suksesser
Reeds første suksesser ble fulgt av de ujevne komediene Who's Your Lady Friend (1937), Penny Paradise (1938) og A Girl Must Live (1939). Bank Holiday (1938) har mer til felles med Edmund Gouldings Grand Hotel (1932) enn med Reeds filmografi som sådan. Bank Holiday følger et knippe mennesker fra Londons arbeiderklasse mens de tilbringer en langhelg på et feriested ved kysten. Med sin episodiske struktur, gjennomgripende ironi, sosiologiske betraktninger og varierte rollegalleri (et ungt par, en barnefamilie, en enslig kvinne og en pensjonert mann) etablerte Bank Holiday en rekke konvensjoner som skulle bli typisk for britiske filmer fra denne perioden. Ved hjelp av avstandsbilder av feriehotellet The Grand og raske klipp og kontrasterende visuelle elementer, skapte Reed en helt særegen atmosfære. Og selv om filmen skiller seg ut fra regissørens øvrige filmografi, brukte Reed senere disse samme teknikkene i både mørke thrillere og medrivende dokumentarer.
Reed tilbrakte Den andre verdenskrig i Storbritannia, og arbeidet for krigsdepartementets filmavdeling. The Stars Look Down (1940) og Night Train to Munich (1941) gjorde suksess hos både kritikere og publikum. Førstnevnte var den andre av A.J. Cronins romaner som Reed filmatiserte. Filmens handling var sentrert rundt en kullgruve, og ga Reed mulighet til å bruke dokumentarisk estetikk i en storbudsjettsfilm. Night Train to Munich var skrevet av Sidney Gilliat og Frank Launder, som også hadde skrevet manuset til Hitchcocks The Lady Vanishes (1938). Filmen var i stor grad å regne som en oppfølger til Hitchcocks klassiker, og ga Reed sjansen til å balansere melodrama, action og komedie på hitchcocksk manér.
Disse filmene ble etterfulgt av Kipps (1941) og The Young Mr. Pitt (1942), med henholdsvis Michael Redgrave og Robert Donat i hovedrollene. Reed opparbeidet seg et rykte som en regissør med utsøkt sans for stil, og hans filmer ble berømt for sine merkelige skygger og allegoriske settinger hvor individer ble stilt ansikt til ansikt med en forvirrende verden. Begge filmene presenterer karakterer som kjemper mot overveldende odds. Tittelkarakteren Kipps vokser opp i fattigdom, men livet endrer seg når han mottar en større arv. Mr. Pitt gjør karriere som statsminister på tross av sine ungdomssynder, og filmen gjorde suksess hos det britiske publikummet med sin skildring av britisk heltemot og paralleller mellom napoleontiden og 40-tallets Storbritannia.
I The New Lot (ferdiggjort i 1942, og lansert offentlig som The Way Ahead i 1944) brukte Reed igjen en dokumentarisk stil for å fange krigens grusomhet. Som en britisk kritiker uttrykte det, "sparing no sentiment at the end as the entire squad goes into battle and death". Den amerikansk-britiske samproduksjonen The True Glory (1946), en fragmentarisk dokumentarfilm satt sammen av en lang rekke klipp fra tiden mellom de alliertes invasjon av Normandie og krigens slutt, befestet Reeds rykte som en allsidig filmskaper.
Etterkrigstiden brakte Reed internasjonal anseelse og oppmerksomhet for tre filmer som alle omhandlet dilemmaer knyttet til foreldreløshet og utenforskap, og både Siste mann ut, The Fallen Idol og Den tredje mann vant BAFTA-priser for beste film. I likhet med landsmannen Alfred Hitchcock, greide Reed å forvandle underholdningslitteratur til smarte thrillere. De intrikat strukturerte filmene kjennetegnes av golde bylandskaper, fallerte aristokrater og den for etterkrigstiden så typiske eksistensielle angsten. I Reeds filmer er de uskyldige karakterene som regel mer naive enn edle, skurkene er smartere og mer sjarmerende enn helten, og som i en gresk tragedie ender helten opp med å besørge det resultatet han i utgangspunktet ville forhindre.
 Den tredje mann
I 1949 vant Carol Reed juryens hovedpris i Cannes for Den tredje mann. Filmen sjokkerte publikum med sine upolerte skildringer av det utbombede Wien, sin mystiske hovedperson Harry Lime, Limes elskerinne Anna (Alida Valli), hans dumdristige venn Holly, den skjøre maktbalansen mellom de okkuperende allierte styrkene og den desperate jakten gjennom den østerrikske hovedstadens grotteaktige kloakktunneler. Graham Greenes fortelling handler om Holly, en amerikansk spenningsforfatter på jakt etter ledetråder i forbindelse med vennen Harry Limes mystiske død. Holly strever med å oppdrive det tredje vitnet til dødsfallet, og oppdager omsider at det tredje vitnet i virkeligheten var Lime selv.
Filmens atmosfæriske fotoarbeid skaper en stemningsfull blanding av spenning og ironi som hever filmen over dens prosaiske narrativ. Scenene i dagslys er i mange tilfeller like mørke som nattscenene. Kun i sekvensene i Harry Limes overdådige leilighet byr Reed på bilder som ikke er dominert av skygger og mørke, selv om de merkelige kameravinklene skaper høyst påtakelige angstfornemmelser også her. Filmens gjennomgripende eim av fremmedgjorthet underbygges dessuten av at den tyske dialogen presenteres uten undertekster. Som i en stumfilm er den ikke-tysktalende publikummer henvist til å forsøke å forstå karakterene ut i fra deres mimikk, hvilket fører til at publikum fylles av samme følelse av hjelpeløs forvirring og mangel på orienteringsevne som protagonisten Holly. Anton Karas' innyndende og sydhavsaktige sitermusikk – innspilt under et bord i Reeds hotellværelse i Wien – bidrar til å underbygge følelsen av uhygge og mangel på faste holdepunkter, mens et knippe overraskende og avvæpnende humoristiske momenter bidrar til å trekke publikum inn i handlingen.
Carol Reed filmet kloakkscenene både i Wien og i et studio i London, hvor Welles tidvis forsøkte å ta over regien og beordret fotograf Robert Krasker rundt etter eget forgodtbefinnende. Fire forskjellige kameramenn var involvert i filmingen av scenen i disse i ettertid så berømte scenene. Opptakene ble gjort om morgenen, formiddagen og natten, og kameramennene var påvirket av det amfetamininnholdige legemiddelet Benzedrine. Reed skal angivelig ikke ha brukt noe av materialet Welles regisserte, og rykter skal ha det til at regissøren passet på å la disse opptakene forsvinne.
 Fotograf Robert Krasker, manusforfatter Graham Greene og produsent Alexander Korda var alle sentrale i tilblivelsen av Den tredje mann, og Reed var ikke den eneste hvis karriere fikk et oppsving etter filmens premiere. Krasker vant en Oscar for beste foto. Komponist Anton Karas ble nominert til en Oscar for beste musikk, og plateutgivelsen av filmmusikken ble dessuten en betydelig hit som brakte opphavsmannen både rikdom og berømmelse. Greene skrev senere sitt originalmanus om til en roman, mens Welles spilte inn en rekke hørespill under tittelen ”The Lives of Harry Lime”, og maktet på denne måten å understreke sin egen rolle i filmens suksess. Selv om Welles kun opptrer i ganske få sekvenser i filmen, har han av mange kritikere blitt tildelt æren for filmens stil, den berømte jakten gjennom kloakken og den uhyggelige og kyniske politiske samtalen mellom ham selv og Joseph Cotten i scenen ved pariserhjulet.
Politisk kontrovers
I USA ble filmen vist i en betraktelig nedkortet utgave (93 minutter). Produsent David O. Selznick klippet filmen om etter en tidlig testvisning, ettersom han var bekymret for at det amerikanske publikummet ikke ville like en film med en svak og lettlurt amerikaner i hovedrollen; at nakenscenene, fremstillingen av vold (hvor lovens voktere dør for forbryternes hender) og heltens alkoholisme ikke ville slippe gjennom sensuren, og at amerikanerne ville oppfatte Limes dialog som kommunistisk propaganda:
"Nobody thinks in terms of human beings. Governments don't, so why should we? They talk about the people and the proletariat, I talk about the suckers and the mugs. It's the same thing. They have their five year plans and so have I."
Selv om Selznick ikke kuttet dette utdraget, og heller ikke Welles' berømte "gjøkur"-monolog, gjorde han radikale endringer i åpningen, og skrev også om åpningsmonologen for å understreke Joseph Cottens rolle som forteller og helt:
"Anyway, I was dead broke when I got to Vienna. A close pal of mine had wired me offering me a job doing publicity work for some king of charity he was running. I'm a writer, name's Martins, Holly Martins. Anyway down I came all the way to old Vienna happy as a lark and without a dime."
Andre endringer, som grove klipp i samtalen mellom Holly og Anna i jernbanekafeen, resulterte i betydelige kontinuitetsproblemer, uten at det lot til å bry Selznick noe videre. Den tredje mann ga også opphav til flere imitasjoner, hvorav en av dem – The Man Between (1953), med handling lagt til etterkrigstidens Berlin – var regissert av Reed selv.
Arv
Som regissør stod Reed bak mesterverk, publikumssuksesser og flopper gjennom sin 36 år lange karriere. Selv om han ikke kan kalles en politisk filmskaper som sådan, utmerketet han seg med en rekke interessante filmer – Siste mann ut, Fallen Idol, Den tredje mann, Outcasts of the Island, The Man Between og Vår mann i havanna (1959) – hvor moralsk tvetydige hovedpersoner agerer på bakgrunn av egoistiske og politiske motiver.
Reed vant juryens hovedpris i Cannes for Den tredje mann i 1949, og snaue tyve år senere brakte Oliver! (1968) ham Oscar-statuetter for beste film og beste regissør. Filmfestivalen i San Sebastian hedret Reed med et omfattende retrospektiv i 2000.
I 1952 ble Reed adlet for sitt bidrag til den britiske filmen. Hans to siste filmer, The Last Warrior (1970) og Follow Me (1971), var produsert av amerikanske studioer, men gjorde lite for å styrke Reeds rykte som filmskaper. Carol Reed døde den 25. april 1976 og etterlot seg en kone, en sønn og en stedatter.
red.
|