|
Marilyn ville ha fylt 86 år i sommer om hun hadde levd. Samtidig markerer vi i 2012 at det er 50 år siden hennes død. Likefullt er Marilyn stadig til stede som kulturelt referansepunkt. I 2005 ble hun kåret til en av århundrets ti største ikoner av filmtidsskriftet Variety. Også i Hollywood er hun fortsatt god butikk, vi har nettopp kunne se Michelle Williams i rollen som henne i Min uke med Marilyn.
Det ble i sin tid hevdet at Marilyn Monroe var kvinnen all verdens mannfolk drømte om å gå til sengs med, og som kvinnene ikke ble sjalu på, fordi hun appellerte til deres beskyttertrang. Men Monroes legende har i ettertid vokst seg langt utover femti- og sekstitallets nostalgiske innramming. I dag finner vi Monroes glamour resirkulert i utallige varianter, ettersom populærkulturens subkulturer omformer gamle ikoner og gjør dem til sine. Marilyn-legenden er utvilsomt en av historiens mest myteomspunnede personlige tragedier. Ved siden av henne er det vel bare Elvis som har frambrakt en like nostalgisk kult det har vært svært innbringende å spinne videre på de gamle mytene for.
Ikonet
Ikke siden Frances Farmers skjebne var det drevet en tilsvarende rovdrift på en stjerne, som så etter sin død ble plassert på en pidestall. I likhet med Farmer var det studioenes husmannskontrakt Monroe ønsket å unnslippe – en lukrativ avtale som utelukkende tildelte henne roller som blond bimbo. Hele filmkoloniens PR-maskineriet ble satt i sving for å få henne på andre tanker. Det mest groteske eksemplet var hvordan produsenten Laurence Schiller finansierte en rekke grove angrep på Monroe – forkledd som artikler i bransjeblader – der hennes skjøre følelsesliv ble utlevert og latterliggjort. Samtidig hyllet Schiller 20th Century Fox for at selskapet hadde sparket Monroe. At den samme Schiller ti år senere publiserte Norman Mailers hemningsløse hyllest av Monroe gir vel kynikerne blant oss en endelig bekreftelse på at ikon-skaping handler like mye om likplyndring som å resirkulere gammelt stjernestøv.
Det er sannsynligvis Hollywoods grove framferd som har skapt et noe misvisende bilde av Monroe som et misforstått talent som filmkolonien aldri forsto seg på. Hun kunne ha spilt i Brødrene Karamazov, hevdes det, en roman hun var levende opptatt av. I stedet tvang Hollywood henne til å spille i Let’s Make Love og Niagara – filmer som beseglet hennes status som den universelle blonde bimboen. Men det er vanskelig å se for seg Marilyn – slik hun selv gjorde – som Grushenka i Brødrene Karamazov, eller en hvilken som helst annen periodefilm. Til det var hun i altfor stor grad et produkt av amerikansk populærkultur. Marilyn tilhørte den rasen skuespillere som lærte seg å utnytte sin mangel på nettopp tradisjonelle skuespiller-evner til å forføre publikum. Hun gjorde hva "seriøse" skuespillere hadde for "god" smak til å gjøre. I filmer som Gentlemen Prefer Blondes, The Seven Year Itch og Some Like it Hot gav hun liv til den skikkelsen som i ettertid har gitt henne ikon-status. Når hun skulle spille Marilyn-rollen alle ville ha, blunket hun uskyldig med øyenlokkene, satte baken eggende i været mens hun med innbydende trutmunn nesten hvisket replikkene.
Marilyns metode
Hun hadde en langsom reaksjonsevne, om vi skal tro mange av regissørene hun jobbet med. Men hun endret dette handicapet til egen fordel ved å innlemme både denne mangelen og sin usikkerhet i en komisk anlagt spillestil som kunne virke totalt avvæpnende. I Bus Stop var denne spillestilen perfeksjonert, og regissør Joshua Logan mente at Monroe hadde anlegg til å kunne bli en stor kvinnelig komiker. Det var denne spesielle kvaliteten som gav henne særpreg, og som publikum elsket. Når hun så kom i berøring med Actors Studio og Lee Strasbergs mer realistiske "metode" for å tilnærme seg en rollefigur, forsvant denne uimotståelige sjarmen. De fleste av Monroes roller under Strasberg veiledning, som The Prince and the Showgirl og The Misfits, representerte en innadvendt og vag utforsking av hennes talent som verken gav gode filmkritikker eller fant noe publikum.
Som metodens frontsoldat i The Prince and the Showgirl, stilt overfor Laurence Oliviers britiske teatertradisjon, var hun tapper, men forholdt seg til den begrensede rollen som sparkepike som om det var Anna Karenina hun spilte. Det er en Monroe som er "høy" på method acting vi møter i den filmen. Ifølge Olivier – som også hadde regien på filmen – måtte han under innspillingen bruke like mye energi på å holde Strasberg på en armlengdes avstand, som å instruere en Monroe som noe feilslått tilnærmet seg den farseaktige rollen med metodens krav til realisme (noe som kommer tydelig fram i My week with Marilyn som nylig gikk på norske kinoer).
John Hustons The Misfits ble en ytterligere bekreftelse på at kinopublikummet ikke ønsket å se den nervøse og inadvendte Marilyn, men snarere den spontane og avvæpnende utgaven de husket fra tidligere filmer. The Misfits er en film med mange kvaliteter, og har i ettertid blitt rehabilitert av filmkritikere og filmindustrien selv. Men kanskje er det Clark Gables vemodige farvel med egen glamour-status som gjør størst inntrykk i filmen, ved siden av Montgomery Clifts intense og alkohol-stenkte rolletolkning.
Myten lever videre
The Misfits skulle bli Marilyns siste film, og i likhet med Gable døde hun kort tid etter på – i kjølvannet av en rekke medieombruste overdoser og psykiatriske innleggelser. Hun hadde imidlertid rukket å gå løs på sin siste og ufullførte film, Somethings Got to Give, sommeren 1962, men fikk sparken etter utallige sykefravær og rusa opptredener. En måned senere ble hun funnet naken i sin egen seng, med en tom flaske nervemedisin ved sengekanten. Det har naturligvis vokst fram en rik flora av gode og dårlige konspirasjonsteorier.
"A bewildered superstar in her lifetime, in her death Marilyn Monroe basked in the aura of a myth", heter det noe svulstig i Macmillans Internasjonale filmleksikon. Hva den myten består av, er ikke enkelt å definere, men kanskje har filmkritiker Pauline Kael rett, når hun hevdet at mystikken rundt Marilyn Monroe har sitt utspring i at hun ble tilkjent åndelige kvaliteter først etter at hun hadde brutt sammen. Hun var en skuespiller med et spesielt og undervurdert talent mens hun levde, og samtidig et medium for våre utallige projiseringer etter sin død.
Kjetil Lismoen
|