Den nye iranske filmen - persisk poesi

Da den iranske regissøren Abbas Kiarostami besøkte Film fra sør-festivalen i Oslo sist høst ble han tildelt festivalens ærespris for sitt arbeid innen film. Han er den fremste blant en rekke filmskapere som de siste årene har bidratt til å rette internasjonalt søkelys mot Iran som filmnasjon.

Det historiske bakteppet
I 1979 ble styret til den sekulære Sha Pahlavi styrtet i en revolusjon, ledet av Ayatolla Khomeini, som gjorde Iran til et fundamentalistisk islamistisk teokrati. En fjerdedel av landets kinoer ble brent ned av religiøse demonstranter som anså kinoen som syndig og i strid mot islamsk Sharia-lov. Kort tid etter ble Iran angrepet av nabolandet Irak ledet av Saddam Hussein. Krigen varte i åtte år, fra 1980-88, og skulle vise seg å bli kostbar for begge land. Iran var før revolusjonen en av de viktigste filmproduserende landene i Midtøsten. Under shaen hadde Iran en kommersiell filmindustri som var stor i forhold til nabolandene, og hadde til og med en årlig filmfestival i Teheran. Etter revolusjonen gikk mange filmskapere i eksil og filmproduksjonen i Iran dabbet av. Et krigsherjet land under Ayatollaens restriktive regime kan virke som en usannsynlig yngleplass for kreativ filmkunst, men ikke mange år etter revolusjonen og krigen blomstret Iran som filmnasjon og skapte noen av moderne tids største mesterverk.

Islamsk gjenoppbygging
Fra 1979 til 1985 ble det laget omtrent hundre filmer i Iran, naturlig nok mye lavere enn før krigen. I slutten av denne perioden begynte imidlertid styresmaktene å innse at massemedia som film og fjernsyn kunne mobilisere innbyggerne til å støtte regimet. Filmindustrien ble gjenoppbygd for å fremme regimets forståelse av iransk kultur. Irans nye religiøse styre hadde fordømt mange vestlige tradisjoner. Utenlandske filmer ble drastisk klippet og ofte vist med overdubbet kommentar, og det tok ikke lang tid før utenlandsk film ble forbudt fullstendig.

En av de viktigste grepene som ble gjort for at iransk filmproduksjon skulle komme seg på beina igjen var opprettelsen av Farabi Cinema Foundation i 1983. Stiftelsen ga statsstøtte til produsenter som var villige til å satse på nye regissører. Regimet prioriterte å støtte en ny generasjon filmskapere, noe som førte til at produksjonen av lokal film økte sakte men sikkert. Også kvinnelige regissører fikk slippe til.

Mange andre nasjoner har prøvd å tilby statsstøtte som insentiv til egenproduksjon, men Iran har et enormt fortrinn; Amerikanske filmer er forbudt og selv om pirat-dvder av utenlandske filmer sirkulerer fritt er kinofilmtilbudet i dag med få unntak fortsatt begrenset til lokale produksjoner. Mest populært blant iranere er melodrama og historiske epos som gjerne inneholder nasjonalistiske og pro-religiøse budskap. Disse filmene eksporteres ikke, derimot har Iran de siste tiårene gitt verden en stadig strøm av filmer med langt større kunstneriske kvaliteter.

Abbas Kiarostami - eksperimentell og poetisk
En av de første iranske filmskaperne som ble hyllet i utlandet etter den nye filmsatsningen i Iran var veteranen Abbas Kiarostami med Hvor er min venns hus? fra 1987, en upretensiøs film om et barn på leting etter en klassekamerat i nabolandsbyen. Kiarostami var en del av den iranske kunstfilmens pionerer på begynnelsen av 1970-tallet, der han debuterte med The Bread and Alley (1970). Den kommersielle kinoen ble da utfordret av "cinema motefävet" - den nye iranske filmen - eksemplifisert av filmer som Darishush Mehrjuis Gac ("Kua", 1970). Som oppfølger lagde Kiarostami Og livet går videre (1991), en selvbiografisk fiksjonsfilm som følger en filmregissør på biltur i en landsby ødelagt av jordskjelvet som rammet Koker-distriktet i 1991. Regissøren i filmen vil finne ut om de lokale skuespillerne som medvirket i en film han lagde - implisitt Hvor er min venns hus? - noen år tidligere har overlevd skjelvet. Kiarostamis Koker-trilogi ble avsluttet i 1994 med Under oliventrærne, enda en metafilm satt til innspillingen av en scene i Og livet går videre, hvor vi følger filmteamets intriger samtidig som vi møter ofre for jordskjelvet. I 1997 vant Kiarostami Gullpalmen i Cannes for Smaken av kirsebær med det tabubelagte temaet selvmord, og i Vinden vil bære oss (1999) tar han med en filmskaper på en selvreflekterende og noe humoristisk tur på landsbygda. Ettersom Kiarostamis popularitet i utlandet økte, ble han mer og mer utsatt for sensur fra styresmaktene. Siden midten av 1990-tallet har han derfor funnet finansiering til filmene sine i utenfor Iran.

Mohsen Makhmalbaf - individet vs. samfunnet
Mohsen Makhmalbaf hadde bakgrunn som pro-revolusjoner politisk aktivist. Han satt i fengslet under shaen hvor han leste mye, fikk interesse for kunst og modererte sine politiske syn. Som Kiarostami hadde Mohsen Makhmalbaf regissert filmer siden 1970-tallet, men hans internasjonale gjennombrudd kom med Salaam Cinema (1994), en humoristisk dokumentar om filmelskere. Han lagde en rekke lyriske filmer på kort tid, blant andre Moment of Innocence (1996) som lik Under oliventrærne handler om hvordan livets tilfeldigheter kan forstyrre en filminnspilling. Makhmalbaf opptrådte også som seg selv i Kiarostamis Close Up. I Norge er han kanskje mest kjent for Gabbeh - det persiske teppet (1996), et mytisk drama om en veverske av persiske tepper. I 2001 fikk Makhmalbaf mye oppmerksomhet for En reise til Kandahar som handler om Taliban-regimets undertrykkelse av kvinner i Afghanistan. Filmen hadde tilfeldigvis premiere på samme tid som terrorangrepene i USA og ble enda mer aktuell med den påfølgende amerikanske invasjonen av Afghanistan.

Makhmalbaf grunnla også Makhmalbaf Film House som har sysselsatt nesten hele familien. Nest etter Mohsen er hans datter Samira den mest profilerte. Bare 17 år gammel regisserte hun Eplet (1997) med faren som manusansvarlig og klipper, basert på en sann historie om et ektepar som aldri hadde sluppet sine to 12 år gamle tvillingdøtre utendørs. Samira Makhmalbaf rekrutterte barna og deres foreldre til å framføre sin egen historie, hvilket de gjør med enestående naturlighet på tross av kamerats nærvær. Hennes neste film, Blackboards (2000) gjør også bruk av ikke-profesjonelle skuespillere. I 2003 rettet hun nok en gang fokus på kvinneskjebner under Taliban med Klokken fem om ettermiddagen. Mohsen Makhmalbafs kone, Marziyeh Meshkini, jobbet som regiassistent til sin datter på Eplet og tok så regijobben selv med Dagen jeg ble en kvinne (2000), en episodefilm om tre generasjoner kvinner.

Den nye generasjonen
Kiarostamis anerkjennelse på internasjonale festivaler rettet oppmerksomheten mot andre iranske filmskapere. Jafar Panahi, som hadde vært regiassistent under innspillingen av Under oliventrærne, fikk hjelp av Kiarostami til sin regidebut Den hvite ballongen. Panahi fikk en overbevisende skuespillerprestasjon ut av barnet som spilte hovedrollen i filmen, og gav senere hennes søster hovedrollen i Speilet (1997) - om en liten jente som forsøker å finne veien hjem fra skolen gjennom et folksomt Teheran.

Et viktig skritt ble også tatt i 1998 når den iranske staten for første gang begynte å støtte film fra etniske minoritetsgrupper. Kurderen Bahman Ghobadi jobbet som regiassistent på Kiarostamis Vinden vil bære oss og gikk året etter videre med regidebuten En tid for fulle hester. I filmen forsøker en ung gutt å brødfø søsknene ved å delta i smugling over grensen mellom Iran og Irak. Filmen var en av to kurdiskspråklige filmer som ble vist på filmfestivalen i Cannes det året, den andre var Samira Makhmalbafs Blackboards. Ghobadis Skilpadder kan fly (2004), skutt i Irak to uker etter Saddams fall, gjorde det stort på internasjonale filmfestivaler og ble også satt opp på kino i Norge. Når hans Half Moon ble prisbelønnet i San Sebastian i 2006 var det nok et bevis på at iransk Kurdistan i Ghobadi har fått en viktig stemme innen den iranske filmen.

Tematikk og visuelle trekk
Den nye iranske filmen har mange likheter med europeisk kunstfilm fra etter andre verdenskrig, spesielt italiensk neorealisme. Med historier som omhandler fattige og arbeiderklassen, skutt i lange tagninger og med amatørskuespillere, er det ikke vanskelig å trekke paralleller til Vittorio De Sica og Roberto Rosselini. Også bruken av barn i ledende roller er et viktig fellestrekk med neorealistene. Med Hvor er min venns hus?, Den hvite ballongen og Majid Majidis Paradisets farger er det klart at det i iransk film framstår en undersjanger: Protagonisten er et barn på søken eller på et eller annet oppdrag, som må trosse hindringer og når et mål. Disse filmene ble ansett som politisk trygge i hjemlandet og gikk ikke bare lett gjennom sensurens kontroll, men sjarmerte også et internasjonalt publikum. En av de viktigste grunnene til denne tilsynelatende friheten var UFC, barne- og ungdomsavdelingen i Farabi Cinema Foundation. Sensuren som under shaen kun begrenset seg til politiske temaer var etter revolusjonen utvidet til også å inkludere sex og vestlig innflytelse. Det ble ansett som usannsynlig at filmer for og om barn skulle kunne inneholde budskap som ville være i strid med styresmaktenes syn, og disse filmene fikk derfor lett pengestøtte. Dette resulterte igjen i at mange av de mest originale og kreative regissørene valgte denne ruten for å kunne få større frihet, og dermed er mange av de iranske filmene som fikk internasjonal anerkjennelse i denne perioden sentrert rundt barn.

Det er imidlertid også mye som skiller iransk film fra neorealistene. Minimalismen i de iranske filmene er en annen enn neorealistenes minimalisme. Slik sett er det like lett å sammenligne den nye iranske filmen med regissører som Jean-Luc Godard og spesielt Michelangelo Antonioni. Det er også mange postmodernistiske grep i den nye iranske filmen, spesielt hos Makhmalbaf og Kiarostami. I Smaken av kirsebær bryter Kiarostami den fjerde veggen ved å åpenbare filmcrewet, og i Paradisets farger symboliserer en solstråle en guddommelig inngripen som vekker døde til live. Det mest riktige er imidlertid å si at iransk film har utviklet sitt eget filmspråk, et språk som bringer fram poesien i det hverdagslige og blander grensen mellom fiksjonsfilm og dokumentar - et nytt humanistisk og estetisk språk som huser filmskapernes individuelle og nasjonale identitet.

Fremtiden er Iran
Få land har vunnet slik oppmerksomhet på internasjonale filmfestivaler som Iran de siste ti årene. Irans politiske kursendring mot et mer konservativt styre da Mahmoud Ahmadinejad ble valgt som president i 2005 ser ikke ut til å ha stagget dette. Dette ble tydelig da Iran på Berlinalen i 2006 var representert med hele seks filmer. Slik tilfellet har vært i andre land, viser det seg at iranske filmskapere i møte med hindringer av forskjellig slag oppviser en kreativitet for å kunne omgås sensurinstansene, og dette resulterer i en egenartet filmkunst som ikke har sin like noe annet sted i verden.

Erlend Rydning