- "Live action cinema is animated photographs" Walerian Borowczyk

I februar 2006 døde Walerian Borowczyk. For mange et helt ukjent navn, eller noen man vagt forbinder med skandaler og 1970-talls-pornografi. For de som derimot har oppdaget Borowczyk de senere år, og som kan nærme seg hans filmografi fri for den klamme dobbeltmoralen et nær sagt samlet pressekorps utviste i hans samtid, viser det seg at ryktet som pornograf er sterkt overdrevet. Vi har å gjøre med en visjonær regissør, som nok er Europas viktigste filmatiske utforsker av den menneskelige erotikkens irrganger.

Borowczyk-filmer som vises på Cinemateket USF - Umoralske fortellinger - Dr. Jekyll og kvinnene - The Story of Sin - La Bªte - The Streetwalker

Borowczyk kom inn i filmens verden via en noe uvanlig rute. I utgangspunktet var han en kunstner (utdannet ved Kunstakademiet i Krakow samtidig med Andrej Wajda) som ble kjent for sine litografier, eksperimenter med tredimensjonalitet og bruk av uvante materialer i bildene (med en forkjærlighet for behandlet tre). Ofte med et surrealistisk lekende glimt i øyet, hvor en skulptur brått kan våkne til liv og bli en infernalsk maskin. Gjennom arbeid med filmplakater og ungdommelige eksperimenter med et 16mm-kamera oppdaget han at filmen var et naturlig medium å jobbe med for den som var interessert i rom og stofflighet. Gjennom sin virksomhet som etablert filmplakatkunstner i Polen ble han kjent med en annen kunstner med samme interesse, nemlig Jan Lenica. På slutten av 1950-tallet gjorde de noen animasjonsfilmer sammen, hvor særlig Dom ("Huset") fra 1958 ble en banebrytende film som etablerte Borowczyk og Lenica blant Europas ledende animatører. Teknikken her, som i de fleste av deres filmer, er en blanding av stop-motion og cut-out, med en forkjærlighet for antikke objekter. Stemningen er usedvanlig mørk, krypende og fremmed. Filmer som Dom er blitt så ofte kopiert av nye generasjoner animatører, at stilen i dag føles som en klisje, men når man går tilbake til originalene ser man hvor friske og kreative de var.

På slutten av 1950-tallet flyttet både Borowczyk og Lenica til Frankrike, men de skilte lag og fortsatte å utvikle sine særegne filmer hver for seg. En av de Borowczyk samarbeidet med i denne fasen var Chris Marker, som var medregissør på Les Astronautes (og som brukte Borowczyks kone Ligia Branice i La Jetee). Borowczyk hadde vokst opp under Nazi-Tysklands overgrep i Polen og var en tid bosatt ikke langt fra Auschwitz. Det er umulig å ikke lese påvirkning fra denne perioden inn i filmene hans. Særlig Les Jeux des Anges fra 1964 er blitt et finurlig abstrakt og nattsvart møte med den systematiserte og upersonlige volden, hvor kun den avsluttende hymnen fra Auschwitz gir en pekepinn på hvor konkret filmen egentlig er. Animasjonsperioden fikk i 1967 sin naturlige avslutning med langfilmen Thé¢tre de M. et Mme. Kabal, et viltert dykk inn i den fantastiske verden til Herr og Fru Kabal - befolket av de merkeligste skapninger og drevet frem av den nesten rituelle volden ekteparet bedriver mot hverandre. Rett før hadde Borowczyk eksperimentert med levende skuespillere, gjerne i kombinasjon med litt animasjon: I Rosalie (1966) blir Ligia Branices gripende monolog underminert av animasjonen, noe som skaffet ham en Sølvbjørn. Stor var derfor forventningen til hans første konvensjonelle langfilm, og med Goto, l'île d'amour (1968) innfrir Borowczyk. Det politiske, det erotiske og det surrealistiske flyter her elegant sammen til en fantasifabel med brodd. Båret frem av Branice og veteranen Pierre Brasseur (Paradisets barn og Les yeux sans visage) og fotografert i et malerisk sort-hvitt med hans sedvanlige blikk for det visuelle, har Borowczyk skapt et kafkask diktatur, som med sine bisarre regler og maktstrukturer var et vrengebilde på sin samtid. En lovende start på spillefilmkarrieren, en øyeåpner for mange filmskribenter og en inspirasjonskilde for en ny generasjon animatører som Jan Svankmajer, Quay-brødrene (til deres Institute Benjamenta har de nevnt Goto som det store forbildet) og Terry Gilliam da tok skrittet over til de levende bilder. Med sin neste langfilm, Blanche (1971), lar han igjen Branice spille mot en av den franske filmens store ikoner, Michel Simon (L'Atalante og Tåkekaien), og utforsker videre begjærets destruktive kraft. Bruken av klassisk musikk, både som kommentar, illustrasjon og stemningsskaper, var noe Borowczyk hadde perfeksjonert i sine kortfilmer, og det skulle bli noe av et varemerke for hele hans filmografi (Hendel i Goto, Scarlatti i La Beté, Mendelssohn i The Story of Sin). For Blanche, som er satt i det 12. århundre, fikk Borowczyk spesialskrevet musikk fra et ungt middelalderensemble. Blant de mange særtrekkene Borowczyk har tatt med seg fra animasjonsfilmene finner vi hans helt spesielle form for montasjeteknikk, heller en arv ifra surrealismen enn fra tidlig sovjetisk film, hvor sammenstillingen av separate objekter skaper nye konstellasjoner - følelsesmessig, intellektuelt og estetisk. Gjerne i kombinasjon med ultranærbilder, som gir en truende undertone - vi mister oversikten og grepet om fortellingens helhet. Som i alle hans filmer er det kvinnene som får lide for mannens tøylesløse drifter, men også her snur historien i det kvinnen tar grep om sin egen seksualitet og blir den styrende part. For sin komplekse karakterstudie, tidskoloritt og visuelle skjønnhet ble Blanche en festivalfavoritt og prisvinner, og for mange det endelige beviset på Borowczyks storhet som filmskaper.

Bare to år senere skulle dette snu; skandalen kom ved filmfestivalen i London i 1973, hvor kortfilmen La véritable historie de la bªte du Gévaudan fikk sin premiere. Denne bisarre saken, hvor den finske skjønnheten Sirpa Lane blir jaget gjennom et vakkert skoglandskap av et heftig erigert beist og langsomt strippet for 1700-talls-gevantene, før hun gir opp og tar kontrollen over situasjonen, var - og er fremdeles - sterk kost. Etter dette var hans tid som kritikeryndling over, og i sin skuffelse har hans tidligere forkjempere forsøkt å overgå hverandre i moralsk fordømmelse. Ikke så underlig, siden Borowczyk stadig har utviklet sin visuelle virtuositet og tematiske kompleksitet, så det eneste feltet man kan ta ham på er moral. Selv sier han om sine kvinnefigurer: "I hope that those people who have seen these films recognise their heroism: that is, the heroic energy they devote to realising their desires, whatever they may be." (Intervju med Susan Adler i Cinema Papers no. 50.) At filmene på grunn av sine friske forhold til seksualitet og kropp tiltrakk et stort antall publikummere uten det store forholdet til kunstfilm, gjorde ikke saken stort bedre. Men det at filmene tjente penger gjorde også at Borowczyk fikk ha en forholdsvis jevn produksjon, av og til skjemmet av produsentenes og sensurens innblanding, men som oftest fikk han følge sin visjon - som alltid var rettet inn mot driftene og begjærets dunkle spill.

Den første filmen hvor dette slår ut i full blomst var Umoralske fortellinger, en episodefilm hvor hver del utforsker et tabu, det være seg kvinnelig selvtilfredsstillelse, incest eller drap. Den første delen - "Tidevannet" - er skrevet av Frankrikes flammende kronikør av det erotiske, André Pieyre de Mandiargues, kanskje mest kjent som forfatter av boka "La motocyclette" (som filmen Girl on a Motorcycle er basert på). Borowczyk hadde allerede gjort kortfilmen Une collection particuli¨re (1973) hvor de Mandiargues viser frem deler av sin omfattende samling av erotiske antikviteter, og dette skulle bli starten på et langt og fruktbart samarbeide. Så fulgte et lite avbrekk i hjemlandet hvor han gjorde The Story of Sin basert på landsmannen Stefan Zeromskis høyt elskede bok "Dzieje grzechu". Også her greide Borowczyk å finne spor av den undertrykte seksualiteten, som skaper kaos når den endelig greier å frigjøre seg. Helt fra de tidlige kortfilmene hans kan vi spore dette: kaos som den naturlige tilstand - å tviholde på orden leder alltid til katastrofe.

Med den neste filmen var bråket i gang igjen. La Bªte var en bitende farse som utleverte den franske overklassen med alle sine mørke hemmeligheter. Naturligvis er det få som har slike skjeletter i skapene som Grev de Balo og hans familie, men det er farsens vesen. Som en drømmesekvens vevd inn i La Bªte finner vi skandalekortfilmen fra London, nå enda mer kraftfull som en metafor på den utemmede, rå seksualkraften. Etter dette forsvant Borowczyks filmer fra festivaler og filmtidsskrifter, mannen som en gang var løftet frem som en av Europas store regissører ble rett og slett lukket ute fra det gode selskap. Likevel forble Borowczyk trofast mot sin oppgave, og filmer som La Marge (19769, Behind Convent Walls (1978), Dr. Jekyll og kvinnene, Heroines of Evil (1979)og Lulu (1980) er alle dypdykk ned i den undertrykte/villfarne seksualitetens verden. Med sitt skarpe vidd viser han hvor katastrofalt det kan gå når andre skal styre over ens egen libido, og med malerens blikk for farger, teksturer og lys skapte han noen estetisk utsøkte moralfabler som nå er fullmodne for en filmhistorisk revurdering. Med over 30 kortfilmer og et dusin spillefilmer bak seg, er det ingen liten arv Walerian Borowczyk etterlater seg. Dessverre har filmene hans vært altfor vanskelige å få sett, noe vi med denne serien gjør vår lille innsats for å rette på.

Kjell R. Jenssen (CiO)