VÍCTOR ERICE
	Filmer av Erice som vises i september - Bikubens ånd - Syden - Kvedetreets glød
Regissøren, essayisten, kritikeren og forfatteren Víctor Erice er utvilsomt enestående i spansk samtidsfilm. Filmene hans kjennetegnes av enkle virkemidler med en sterk forankring i det klassiske filmspråket.

Víctor Erice ble født i 1940 i en liten by i Bizcaya, en provins i det nordlige Spania. Som resten av etterkrigsgenerasjonen vokste han opp i et land som var isolert og utarmet etter en opprivende og ødeleggende borgerkrig.

Dette var en tid da den audiovisuelle opplevelsen fremdeles var kollektiv, en tid før tv ble allemannseie og gjorde oss til fanger i våre egne stuer. I 1940 og 1950-tallets Spania var film og kino en viktig måte å ha kontakt med omverdenen på. I anledning relanseringen av Erices første helaftens spillefilm Bikubens ånd i 2004, skriver han i El Pa­s om sitt eget møte med filmen: "1940-tallet i det forrige århundre. Et scenario med rike og fattige, hvor vi barna måtte lære å overleve. Å overleve betydde, blant annet, å klare seg selv. I mitt tilfelle var det filmen som kom meg til unnsetning, jeg ble helt enkelt adoptert. Den tillot meg å hente overskudd fra alt uten å kreve noe tilbake. Og hva mer er: den hjalp meg å omgå et samfunn styrt av seierherrer. Til først å overleve, og senere kjempe i mot deres groteske verdier. Den ga meg ikke en ny samfunnsmodell, men noe mye mer verdifullt: den ga meg verden, hele verden..."

Etter fullførte studier i juss og økonomi søkte Erice seg i 1963 til den nasjonale filmskolen i Madrid. En sentral debatt på filmskolen og i det spanske filmmiljøet i disse årene sto mellom tilhengerne av en estetikk forankret i den italienske neorealismen og beundrerne av den klassiske Hollywood-filmen. Utviklingen i Frankrike ble også fulgt nøye, og det var et ønske blant mange unge filmskapere å legge grunnlaget for en ny spansk film. Denne debatten ble blant annet ført i tidskrifter som Film Ideal og det radikale Nuestro Cine. Sistnevnte, der Erice var en av grunnleggerne, var startet etter modell av det franske Positif.

Et bekjentskap som Erice hadde stiftet i filmklubbmiljøet i San Sebastian skulle bli veien til hans første kommersielle regioppdrag, den innflytelsesrike produsenten Elias Querejeta. I 1968 inviterte han Erice til å lage den tredje episoden i antologifilmen Los desaf­os ("Utfordringene"). Filmen tematiserer det voldsomme og ofte konfliktfylte møtet mellom nordamerikansk og spansk kultur. Etter år med nærmest total isolasjon ble Spania på slutten av 60-tallet stadig mer påvirket av den nordamerikanske kulturen gjennom investeringer, militært nærvær og turisme. I tre episoder blir konflikten mellom modernisering og tradisjon, en konflikt det spanske samfunnet sto ovenfor, portrettert og analysert. I Erices bidrag blir utfallet av debatten om seksualmoral og den frie kjærligheten avgjort i beste spaghettiwesternstil gjennom en duell med dynamittkubber.

Hans neste film, og den første langfilmen, Bikubens ånd målbant publikum og kritikere under filmfestivalen i San Sebastian i 1973 - der den også som første spanske film vant hovedprisen. Filmen ble en publikumssukess. Med utgangspunkt i en scene fra James Whales klassiske Frankenstein (1931) forteller Erice en historie om bedrag, løgner og tomheten i det spanske samfunnet etter borgerkrigen. Handlingen er lagt til landsbyen Hoyuelos, en forblåst og forglemt avkrok på den spanske høysletten. Erice skriver videre i El Pa­s, i anledning relanseringen av Bikubens ånd: "Til en fortapt landsby på kartet over et land i ruiner, som ennå teller de døde og forsvunne i den siste borgerkrigen, kommer kinoen en vinterettermiddag på en lastebil som sjangler av gårde. Som vanlig er det kun én visning, annonsert av utropersken i landsbyen. Kinoen er et rom i tilbygget til rådhuset. Landsbyboerne, i alle aldre og fremtoninger og for det meste bønder, har tatt med seg sine stoler og benker til lokalet. Barna setter seg på de fremste radene. I noen få sekunder er det mørkt. Så tennes lyset i prosjektøren. Bilder i sort og hvitt kommer langveisfra og fyller rammen som noen har malt på veggen..."

Den seks år gamle Ana, filmens hovedperson, sitter fjetret på bygdekinoen og ser Frankenstein. Hun forstår ikke hvorfor monsteret dreper den lille piken eller hvorfor de alle sammen vil drepe monsteret. Den noe eldre søsterens forklaring om at de ikke dør i virkeligheten og at alt en ser på film er løgn og skuespilleri synes ikke å overbevise Ana. Skuffelsen hennes er stor når hun opplever at det er mange som lyver og dreper også utenfor kinoen.

Det er verdt å merke at et musikalsk tema i filmen er hentet fra den kjente barnevisen "Vamos a contar mentiras" - "la oss fortelle løgner". I komposisjonen av den sentrale allegorien, Spania som et åndsløst og fattig samfunn, bruker Erice en rekke teknikker, virkemiddel og allusjoner, ikke minst viser han sin fingerspitzgefühl og kjennskap til den tyske ekspresjonismen. Det er referanser til Vermeer og Lorca. Når Anas mor klimprer forsiktig en melodi av Lorca på familiens piano er vel det et nølende forsøk på å finne tilbake til ånden i bikuben - et innhold som kan fylle tomrommet og hulheten i samfunnet.

Bikubens ånd må regnes som Erices hovedverk og er en kulturhistorisk milepæl som har etterlatt seg tydelige spor i spansk film. Et slående eksempel er Alejandro Amenábars Tesis (1996). Ana Torrents rollefigur i Tesis gjenskaper rollen hun spilte som 6-åring i Bikubens ånd; den naive og uerfarne seer som ikke er i stand til å forstå spillet og skuespilleriet i filmene hun ser eller i den verden hun lever. I begge filmene står regissørenes egne erfaringer og historie som seer sentralt; den kollektive seererfaringen i bygdekinoen hos Erice og den private videokulturen hos Amenábar. Også Amenábars mentor, og produsent av Tesis, José Luis Cuerda gjør et lignende grep med Fernando Fernán Gómez (som spiller Anas far i Bikubens ånd...) i Sommerfuglens tunge (1999), om enn i mindre skala.

I Erices neste film Syden fra 1983 er handlingen også lagt til Francos Spania. Denne gangen er det det personlige og ikke det nasjonale traume som dominerer filmen. Sentralt er hovedpersonen Estrella sitt forhold til den avdøde faren. Det er særlig to hendelser i farens liv hun søker forklaring på; konflikten mellom faren og farfaren som forårsaket at familien flyttet til nord, og årsaken til hans selvmord. Det var meningen at filmen skulle ha to deler, nord og sør, men en konflikt mellom regissør og produsent resulterte i at den andre delen av manus, der Estrella reiser til besteforeldrene i sør, aldri ble realisert.

Erices neste film skiller seg fra hans to andre langfilmer ved å være en dokumentarfilm. I Kvedetreets glød portretterer Erice sin venn maleren Antonio López som vil male solen som skinner på kvedefruktene som modnes på treet utenfor atelieret. Mange har ment at Erice har funnet sin egen perfeksjonismes overmann i López. Det er et møte mellom to kunstere og kunstformer. Og i noen av de mer humoristiske passasjene blir noen tanker om forholdet mellom kunstner og motiv illustrert. López sine penselstrøk blir etter hvert mer tydelig på fruktene enn på de stadig nye og blanke lerretene som blir spent opp. Kunstneren forandrer unektelig sitt motiv.

Siden Bikubens ånd i 1973 har publikum og kritikere måtte vente lenge på nye filmer. Det er mulig at den ti år lange pausen til Syden var selvvalgt, men i årene som fulgte synes det klart at han hadde problemer med å finne finansiering for prosjektene sine. Kvedetreets glød er hans forløpig siste langfilm, og den kom i 1992. Helt arbeidsledig har han imidlertid ikke vært. Blant annet deltok han i det kollektive prosjektet Ten minutes older (2002) med blant annet Aki Kaurismäki, Wim Wenders, Jim Jarmusch, Werner Herzog, Spike Lee og Chen Kaige. Erice er i år aktuell med Soliloquio ("Enetale"), et korrespondanseprosjekt i samarbeid med Abbas Kiarostami som er utstilt i Samtidskunstmuseet i Barcelona (CCCB).

Det er et paradoks at det er problemer med finansiering og produksjon som hindrer Erice å lage flere filmer, siden man i Spania har gjort så mye for å sikre og stimulere nettopp filmproduksjon. At dette initativ ikke har resultert i en større produksjon hos filmskapere som Erice kan bare forstås som en fallitt.

Marius Hjelle